VÅR UNDERFULLE BIBEL Ad. Tidemand: De ensomme gamle „GRESSET BUR TØRT, BLOMSTEN VISNER; MEN VÅR GUDS ORD BUR TIL EVIG TID" VÅR UNDERFULLE BIBEL AV ARTHUR S. MAXWELL FORLAGT AV SKANDINAVISK BOKFORLAG OSLO S'JSOHETSØUOETS TRYKKER: CSLQ Bibelen er den lærdes klassiske litteratur, filosof-ens stadige studieemne, den enkeltes hele viten-skap og den tennende gnisten for poeten. Den er kongers rådgiver, den fattiges trøst. Bibelen er grunnvollen for sivilisasjonen, den er statsforfatningens underlag og det bånd som knytter sam-funnet sammen. Dr. R. K. Maiden. INNHOLD BIBELEN - VÅRT ARVEGODS.............................................. side 13 Skjulte skatter — Uante rikdommer — En undrenes bok — Hvem ga oss denne skatten? — En fullkommen harmoni — En forbausende livskraft — Dens omfattende appell. KRISTUS - VERDENS HÅP............................................... side 25 Møt ham på hver side — Hans liv blant menneskene — Kraftige ord — Getsemane — Golgata — Den åpne graven. HANS KJÆRLIGHET ÅPENBARET............................................... side 41 Han elsket alle — Han ga seg selv — Hva det kostet — Korsets herlighet. EN EVIG RETTFERDIGHET .. side 53 Bibelen og synd — Et fullkomment eksempel — Evig rettferdighet — Rett-ferdighetens grunnlov — Fordunklet og forklaret — Opphøyd av Kristus — Skrevet i våre hjerter. FRELSENS BUDSKAP.......................................... .. .. side 67 Hver den som vil — Den innbefatter deg — Helt og holdent fri — Bare tro — Den eneste grunnvollen — Renset fra all synd. ORDETS KRAFT ............................ ................. .. side 81 Liksom vinden — Faderens løfte — Pinsefesten — Åndens gaver — Reformatorenes kraft — Moderne mirakler — Kraft for alle. FRED I UFREDENS TID .......................... side 95 Fredens Gud — Min fred gir jeg eder — Ingen grunn til bekymring — Full og fri tilgivelse — Kraft til å seire — I stand til å hjelpe — Kan stille alles behov — Han svikter aldri — Veien til fred. UNDERFULL TRØST ............................. ................... side 111 Et budskap til de bedrøvede — De som sørger — Pantet på oppstandelsen — Hvor er de døde? — Dødens korte varighet — Tiden for oppstandelsen — Gud glemmer ingen — Alle tårer skal tørkes bort. DE RIKESTE LØFTER........................... ................... side 127 Be og ta imot — Menn som ha store brtnncr — Forteil Gud om dine ønsker — Troen det avgjørende. UROKKELIGE BEVISGRUNNER.............................................. side 137 r Hvorledes Jesus bannlyste tvil — Profetier om ham selv — Den bestemte tiden — Betydningen av de syt ti uker — En del av en større plan — De 2300 år — Ved endens tid — Uttog av historien — Fast og sikkert. FRA HÅP TIL VIRKELIGHET ............................................. side 153 Viss som morgenrøden — Apostlenes tro — Slektenes håp — Ventetiden før hans komme — Alle tegn oppfvlt — For døren. LØFTENE OPPFYLT ..................................................... side 165 Ikke mer noen strid — Ingen tarer mer — Ingen sykdom — Et virkelig hjem — Himmelens største giede. ILLUSTRASJONER Side De ensomme gamle ..................................................................... 2 Luther og hans medarbeidere oversetter Bibelen.................................... 12 Parti fra Nordfjord ................................................................. 14 Jesus taler til mengden ............................................................. 15 Profeten Jeremias skriver sine syner.............................................. 16 Paulus i fengslet i Rom........................................................... 17 Colosseum i Rom ..................................................................... 18 Egypts pyramider.................................................................. Id Det gamle Jeriko i ruiner......................................................... 20 Ruiner av synagogen i Kapernaum................................................... 21 Ruiner i gamle Babylon .............................................................. 22 Helten fra Golgata................................................................ 24 Avstander i verdensrommet......................................................... 26 Parti fra Romsdal ................................................................. 27 Jesu fødsel ......................................................................... 28 Flukten til Egypt ................................................................... 29 Jesus som tolvåring i templet ....................................................... 30 «Han ... var dem lydig».............................................................. 31 Jesus redder Peter................................................................... 32 Jesus helbreder den biindfødte ...................................................... 33 Jesus i Getsemane ................................................................... 34 Golgata .......................................................................... 35 Engelen og kvinnene ved graven....................................................... 36 Maria og urtegårdsmannen............................................................. 37 Jesu himmelfart .................................................................. 38 Den gode hyrde ................................................................... 40 Den barmhjertige samaritan........................................................ 42 Jesus elsket de små .............................................................. 43 Jesus og den unge rådsherren ..................................................... 44 Jesus og synderinden ............................................................. 45 Jesus støter ingen bort .......................................................... 46 Den forlorne sønnen kommer hjem .................................................. 47 «Han ga seg selv» ................................................................ 48 Jesus biir tatt ned av korset .................................................... 49 Utdrivelsen fra Edens have ....................................................... 52 Den forlorne sønnen ute blant svinene............................................. 54 Sinai berg ....................................................................... 56 Moses med lovtavlene ............................................................. 57 Budene hugd inn i fjellet ved Ashburton, England.................................. 58 Jesus og disiplene går gjennom komåkeren.......................................... 60 Jesus og den samaritanske kvinnen ................................................ 62 Sinai-bibelen, som dr. Tischendorff fant.......................................... 64 Faksimile av en side av Sinai-bibelen............................................. 65 «Kom til meg» . .............................................. ............... 66 Jesus helbreder de ti spedalske .................................................. 69 «Gå bort, og synd ikke mer!» ..................................................... 71 Paulus for Agrippa ............................................................... 73 Fangevokteren i Filippi .......................................................... 75 Hør hva Paulus sier: «Ham . . . har han [Gud] gjort til synd for oss, forat vi i ham skal bli rettferdige for Gud.» 2 Kor. 5, 21. 47 «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, idet han ble en for-bannelse for oss.» Gal. 3, 13. »Han er såret for våre overtredelser,» sa Esaias med mer enn menneskelig forutseenhet, »knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, forat vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. . . . Herren lot våres alles misgjerninger ramme ham, ... og [han] ble regnet blant over-tredere, han som dog bar manges synd.» Es. 53, 5. 6. 12. Hvilken forferdelig lidelse denne syndebyrde la på Frelseren, vil vi aldri helt forstå. Men det var det som gjorde hans død så forskjellig fra alle andres. Det var det som gjorde hans offer så enestående. Han ga seg selv som et frivillig offer for syndere. »Straffen lå på ham forat vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått lege« dom.» Es. 53, 5. — Etter Doré. Biskop Westcott sier: »Mennesket som det er kan ikke til fulle forstå betydningen av døden, . . . men Kristus i sin syndfrihet innså fullt og helt dens forferdelig gru. I dette faktum ligger den umålelige forskjellen mellom Kristi død, som alminnelig død betraktet, og den helligste martyrs.* Denne fryktelige syndestraffen ble lagt på ham som kom fra Gud, han som var et uttrykk for Faderens full-komne karakter og som alltid levde med sitt sinn vendt mot sin himmelske Far. Det må derfor ikke forundre oss at vi gang på gang leser: «I er dyrt kjøpt.* Hvilken pris! Peter sier at vi »ikke med for-gjengelige ting, sølv eller guli, ble løs-kjøpt fra eders [vår] dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam.* 1 Pet. 1, 18. 19. Bare en guddommelig kjærlighet kunne ha lagt en slik frelsesplan som 49 denne, eller ha gjennomgått så mye for å gjennomfpre den. Det var mulig bare av den grunn som Jesus selv fortalte oss, at «så har Gud elsket verden*. Joh. 3, 16. Korsets herlighet Da apostelen Paulus forsøkte å få filippenserne til å forstå det guddommelige offerets overveldende natur, skrev han ned disse opphøyde og urokkelige ordene: «Han som, da han var i Guds skikkelse, ikke aktet det for et rov å være Gud lik, men av seg selv ga avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, idet han kom i menneskers lignelse, og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv, så han ble lydig inntil døden, ja korsets død.* Fil. 2, 6-8. Fra det høyeste til det laveste! Fra herlighetens trone, til den dødsdømtes galge! Fra kraftens fylde, til fullkommen overgivelse! Fra guddommelig autoritet, til den dypeste ydmyk-het! Fra englehærens pris, til spottende menneskers forban-nelser! Forunderlige offer! Så langt var Gud beredt til å gå for å frelse oss. På en slik måte søkte han å åpenbare sin kjærlighet for menneskene og bygge bro over den avgrunnen som synden «I vet jo at det ikke er med forgjengelige ting, sølv eller gull, I er blitt gjenkjøpt, men med Jesu Kristi blod.» «I er dyrt kjøpt.» hadde gjort. Som Peter sier: «Kristus led én gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud.» 1 Pet. 3, 18. Sammen med Paulus kan vi rope: «Gud være takk for sin usigelige gave!» 2 Kor. 9, 15. Men la oss igjen se Jesus der han henger på korset. Se Guds Sønn, som dør for de ugudelige. Se ham som er kilden til all sannhet, dø der for de villfarne. Se ham som er lysets opphav, dø der i mørket. Se ham som er legemliggjørelsen av visdom, dø for de uvitende og vantro. Se ham som er livets kilde, gi sitt liv for dem som er døde i synd. Se ham som er hellighet, renhet og rettferdighet, dø for de vanhellige, de urene og de urettferdige. Se ham som har all makt, dø for de villfarne og svake. Se ham som er Kjærligheten selv, overgi sitt sønderslåtte legeme som et offer på dette foraktede alter — se ham som elsket menneskene, lide i deres sted, se ham selv naglet til korset og dø, for at de som er uten kjærlighet, de onde og hatefulle, skulle bli frelst. «Å Gud, hjelp oss å skjønne det!» sier dr. Dixon mens han fordyper seg i korsets herlighet. «Still alt dette sammen — all sannhet, alt lys, alt liv, all visdom, all makt, all hellighet, all kjærlighet —■ i et menneske som gir seg selv for de løgnaktige, de formørkede, de døde, de svake, de vanhellige, de ukjærlige, så får du en liten idé om Jesu Kristi kors’ dypere betydning. Vil ikke også du, kjære leser, før du biar over til neste side, takke Gud for hans uvurderlige gave, vil du ikke lytte til appellen som på en øm og mild måte lyder fra ham som gikk fra himmelen til Golgata? 50 I det fjerne jeg skuer et underbart syn som griper mitt hjerte med makt, for jeg skuer det gamle cerverdige kors hvorpå synderes dødsdom ble lagt. Dette gamle cerverdige kors bar engang min synd og min skyld og min skam. Med forbannelsens vredesky over seg bar dette kors Guds uskyldige Lam. Dette gamle cerverdige kors skal for meg tenne lysning i dødsskyggens natt. For Guds domsstol engang og en evighet lang skal det vcere min hjelp og min skatt. Dette gamle cerverdige kors stråler fram med en skjønnhet så underfull stor, for på dette jeg skuer Guds kjcerlighets glød sprede lysglans og fred over jord. Carl Hanson. Utdrivelsen fra Edens have. «Hver den som gjør synd, han gjør og lovbrudd, og synden er lovbrudd. . La ikke noen forføre eder! den som gjør rettferdig* het, er rettférdig, liksom han er rettferdig.» 1 Joh. 3, 4. 7. Etter bilde av Doré. FJERDE KAPITEL EN EVIG RETTFERDIGHET Bibelen og synd • Et fullkomment eksempel Evig rettferdighet - Rettferdighetens grunnlov - Fordunklet og forklaret - Opphøyd av Kristus Skrevet i våre hjerter „For dette er den pakt som jeg vil opprette med Israels hus etter hine dager, sier Herren: Jeg vil gi mine lover i deres sinn, og skrive dem i deres hjerte, og jeg vil vare deres Gud, og de skal være mitt folk.* Hebr. 8, 10. Ingen bok stiller så høye krav til rettferdigheten som Bibelen gjør. Den krever ikke noe mindre enn fullkommenhet. «Derfor skal I være full-komne,» sa Jesus, »liksom eders himmelske Far er fullkommen.» Matt. 5, 48. Bibelens Gud er en hellig Gud. Han er renhet, rettferdighet og sann-het i all evighet. »Herren er rettferdig i alle sine veier og miskunnelig i alle sine gjerninger,® roper salmisten, mens profeten Habakuk utbryter: «Du som er ren av øyne, så du ikke kan se ondt og ikke er i stand til å skue på elendighet.* Hab. 1, 13. Esaias hørte engleropet: »Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud* (Es. 6, 3), og kalier ham derfor »Israels hellige*. Da Herren gikk forbi Moses, ropte han ut om seg selv: »Herren, Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunnhet og sannhet; han bevarer miskunnhet imot tusen ledd, han forlater misgjernyig og overtredelse og synd; men han lar ikke den skyldige ustraffet.* 2 Mos. 34, 6. 7. 53 Jesus satte den forlorne sønnen blant svinene for å vise at synden alltid leder til forder* velse og vansre. 54 Gjennom hele Bibelen kalier Gud på mennesker forat de skal bli lik ham. Han setter for dem de høyeste idealer, han vekker deres samvittighet, overbeviser om synd og skaper en lengsel etter hellighet. «Jeg er Gud den allmektige,» sa han til Abraham, «vandre for mitt åsyn og vær ustraffelig!» 1 Mos. 17, 1. «Jeg er Herren eders Gud,» sa han til Israel, «og I skal hellige eder, og I skal være hellige, for jeg er hellig.» 3 Mos. 11, 44. Gang på gang gjentok han denne formaningen til Israel: «Vær hellig, for jeg er hellig,» for å gjøre det klart for Guds folk at grunnen til at de skulle søke hellighet, var det faktum at de var barn av en hellig Gud. Apostelen Peter bringer den samme tanken ut til de troende i de første kristne menighetene: «Derfor, omgjord eders sinns lender, vær edrue,» sier han til dem. Og videre: «Som lydige barn skal I ikke skikke eder etter de forrige lyster i eders vankunndighet, men vær, etter den Hellige som kalte eder, også I hellige i all eders ferd! for det er skrevet: «I skal være hellige; for jeg er hellig.* 1 Pet. 1, 13—16. «Etter som vi da har disse løfter,» sa apostelen Paulus, «så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd og fullende vår helliggjørelse i gudsfrykt!» 2 Kor. 7, 1. 55 Bibelen og synd. Ingen bok er så fiendtlig stemt mot synden som Bibelen. Den betrakter den minste forseelse som en stor synd. «Enhver som holder hele loven,» sier den, «men snubler i én ting, han er blitt skyldig i alle.» Jak. 2, 10. Alt på de første sidene leser vi at våre første foreldre ble bannlyst fra hjemmet i det vakre Eden for en eneste ulydig handling. På de siste sidene leser vi at bare de som holder Guds bud, vil få adgang til livets tre i et gjenopprettet Eden. Bibelen maler synden med dens rette farger. Den viser oss at synden ikke er noe mindre enn opprør mot Guds gode regjering og at straffen for et slikt opprør er en evig død. Den gjør synden heslig, og rettferdigheten herlig. Den setter løgn i klasse med dårskap, og sannhet i klasse med visdom. Synden fremstiller verdslighet og begjærlighet som noe av det mest tiltrekkende et menneske kan bygge sitt håp på. Men Bibelen spør: «Hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden og tar skade på sin sjel ?» Mark. 8, 36. Bibelen sammenligner velsignelsene som følger med godhet, med den fryktelige forbannelsen som følger med det onde. «For den lønn som synden gir, er døden,» sier Bibelen, «men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.» Rom. 6, 23. «Gud lar seg ikke spotte,» sier Paulus, «for det som et menneske sår, det skal han og høste. For den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet; men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden.» Gal. 6, 7. 8. Et fullkomment eksempel. Det er sant at Bibelen ganske åpent forteller om enkelte menneskers synd. Den forteller om Noah, som etter sin herlige erfaring med Gud under vannflommen gikk bort og drakk seg full. Abraham løy, og Jakob bedro. David, som var en mann etter Guds hjerte, syndet i den grad at han både Sinai berg med sletten i forgrunnen hvor Isra* els folk lå i leir da Herren steg ned på fjellet og forkynte sin lov. 56 drev hor og var en morder. Salomo, som i ungdomstiden ble så rikelig velsignet av Herren, vendte sig senere til avguderi. Peter fornektet sin Herre, og Judas solgte ham for tredve sølvpenger. Ja, til og med Paulus og Barnabas trettet. Det er en sørgelig liste av synder. Og likevel, i all sin upartiskhet, i sin overflod av detaljer, i sin åpenhet og troverdighet og med sin alvorlige advarsel om følgene av synd er Bibelen nettopp derfor en fører og rådgiver inspirert av Gud. Aldri får leseren den tanken at han skal akte noen av disse syndere som eksempel for sitt liv. Han kan lære meget av deres feilgrep, men han skal aldri gjøre de samme feil. Den eneste Bibelen setter fram som et eksempel, er Jesus selv. «Kristus led for eder,» sier Peter, «og etterlot eder et eksempel, forat I skal følge etter i hans fotspor.* 1 Pet. 2, 21. Og grunnen til dette finner vi i neste verset: «Han som ikke gjorde synd, og i hvis munn det ikke ble funnet svik.» Jesus, det eneste syndfri menneske, er vårt eneste verdige eksempel. Ham alene skal vi se på. Vi kan lære mye av menneskers feilgrep eller rettskaffenhet, deres laster eller dyder, men skal vi finne det fullkomne mønsteret som ikke på noen måte vil skuffe $7 oss, må vi ha øynene rettet på mennesket Kristus Jesus. Slik biir vi igjen minnet om at Bibelen krever det beste av oss alle — at Gud krever fullkommen hellighet av sitt folk, og ikke noe mindre. Evig rettferdighet Moses fikk befaling om A stige opp pA fjellet, hvor han mottok sten« tavlene med Guds hel« lige lov. Bak alle de store personlighetene som beveger seg over Bibelens skue-plass, hever rettferdighetens evige lov seg, den lov som er grunnvollen for Guds trone, den loven som forteller at alle mennesker er syndere «og fattes Guds ære*. Rom. 3, 23. «Rettferd og rett er din trones grunnvoll,* sier salmisten i hellig ære-frykt. «Nåde og sannhet går fram for ditt åsyn.* Sal. 89, 15. Guds rettferdige lov som hele universet biir styrt etter, er likeså evig og uforanderlig som dens opphavsmann (se Mal. 3, 6). Jeg, Herren, forandrer meg ikke, sier han. «Jeg vil ikke bryte min pakt og ikke forandre hva som gikk ut fra mine leper.* Sal. 89, 35. Ingen ting som mennesker kan gjøre, kan på noen måte endre Guds lov. De kunne likeså godt søke å endre på Gud selv. Mennesker kan bryte loven, spotte den, forkaste den — men Gud kan aldri forandre den. Liksom dens guddommelige forfatter er den den samme «i går og i dag . . . ja til evig tid*. Hebr. 13, 8. Denne loven ble forkynt av Gud selv fra Sinai med ord som menneskeheten aldri kan misforstå, og den ble skrevet med Guds egen finger på stentavler. 5 Mos. 5, 22. «Herren sa til Moses: Stig opp til meg på fjellet og bh der! Så vil jeg gi deg stentavler og 58 loven og budet, som jeg har skrevet opp for å veilede dem.» «Og da han hadde talt ut med Moses på Sinai berg, ga han ham vitnesbyrdets to tavler, tavler av sten, skrevet med Guds finger.» 2 Mos. 24, 12; 31, 18. «På begge sider av tavlene var det skrevet; både på forsiden og baksiden var det skrevet. Og tavlene var Guds arbeid, og skriften var Guds skrift, som var inngravd på tavlene.» 2 Mos. 32, 15. 16. Når Moses gjentar denne beretningen i femte Moseboken, sier han: «Og han forkynte eder sin pakt, som han bød eder å holde, de ti ord; og han skrev dem på to stentavler.» 5 Mos. 4, 13. Budene er derfor Guds åpenbare vilje for menneskeheten. De stiller opp Guds krav. De holder fram Guds standard, de åpenbarer Guds karakter. Skal vi da undre oss over at Moses på Guds befaling la dem i paktens ark i tabernaklets Aller-helligste ? Rettferdighetens grunnlov. Aldri har mennesket hatt en større forrett enn da det fra Guds egen hånd fikk avskriften av hans hellige lov. Den gjorde Sinai til den viktigste skueplassen historien kjenner nest etter Golgata. Se et øyeblikk på loven igjen — den loven som du så ofte, kan hende tankeløst, har lest hjemme eller i kirken — og undersøk hvor hjertegripende, hvor altomfattende disse budene er. (C) Topical. Ved Ashburton. Devon. England, kan man finne de 10 bud hugd inn i fjellet. Som et uutslet* tellg dokument bører denne høytidelige inskrlp« sjonen vitnesbyrd om den AUmektiges hellige vilje. Først krever den en absolutt og udelt lojalitet mot Gud. Den tåler ikke en tjeneste som er delt mellom Gud og mammon, ingen hengivenhet som halter mellom ham og verden. Den krever en helhjertet troskap uten betingelser. «Du skal ikke ha andre guder foruten meg.» Den krever av leseren at han forstår å sette pris på de åndelige verdier, at han erkjenner det faktum at «Gud er en ånd, og de som tilber ham, bør tilbe i ånd og sannhet». Joh. 4, 24. Det må ingen avguder være hverken i kirken, i hjemmet eller i hjertet, for «du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde, ... du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem». Den krever ærefrykt for Guds navn både i ord og i handlinger. Mennesket må ikke med ord, med noen antydning eller ved noen handling gi den tanken rom at Gud ikke inntar høysetet i hans liv. «Du skal ikke mis-bruke Herrens, din Guds navn; for Herren vil ikke holde den for uskyldig som misbruker hans navn.» Den krever at en syvendedel av menneskets levetid biir viet til bønn og gudstjeneste. Han skal sette til side en dag hver uke — ikke en dag han selv kan velge, men den syvende dagen — til hellig bruk. Denne dagen skalVære en hellig dag, en dag da en skal hvile fra ukens slit og strev, en dag med fred og bønn og åndelige gjerninger. «Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjer-ning. Men den syvende dag er sabbat for Herren din Gud; da skal du intet arbeid gjøre, hverken du eller din sønn eller din datter, din tjener eller din tjenestepike eller ditt fe eller den fremmede som er hos deg innen dine porter. For i seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er, og han hvilte på den syvende dag; derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.» Den krever respekt for foreldre, og således også for fred og orden og godt styre i hjemmet. Den vil at kjærligheten skal herske i hver eneste familie, en slik kjærlighet som fører godhet og hjelpsomhet med seg, og 59 E. Azambre. Jesus og dlsiplene går gjennom kornåkeren på sabbatsdagen. Han tom var hviledagens inn* stifter, frigjorde den i sin lcre og siti liv for menneskelige vedtek« ter. likeså aktelse for de gamle. «Hedre din far og din mor, så dine dager må bli mange i det land Herren din Gud gir deg.» Den krever at en betrakter et menneskes liv som dyrebart. Det fins ikke noe mer kjært og dyrebart i Guds pyne enn en menneskesjel, og menneskene skal betrakte hverandre på samme måten. De må ikke ønske vondt over noen, ikke bære hat og heller ikke legge feller for noen. «Du skal ikke slå ihjel.» Den krever absolutt renhet. Mennesket skal ikke tenke på, eller ta del i noe som i minste måte er umoralsk. Ingen umoralskhetens flekk i hjertet må tilsøle eller ødelegge det fullkomne bilde som fins der inne av den eneste rene og hellige Gud. «Du skal ikke drive hor.» Den krever en karakter som ikke lar seg kjøpe eller selge. Den krever hjerter som er ærlige og oppriktige. Den krever troskap mot piikten, ærlig-het i arbeidet, i forretningslivet, i alle livets småting. «Du skal ikke stjele.* Den krever absolutt sannferdighet. Den krever sannhet i ord og nøy-aktighet i beskrivelse. Den tillater ikke at en ved tonefall, ved ansikts-60 bevegelse eller ved øyekast lar en annen få en feilaktig oppfatning av sannheten. Den krever at en mann skal sette sin nestes navn og ære likeså £ J høyt som seg selv, og at han ikke sier noe nedsettende eller ufordelaktig om sin neste. «Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din ne$te.» Den forlanger en hjertets tilfredshet, en tilfredshet som grunner seg på troen på det evige, og som fyller livet med en himmelsk giede slik at det jordiske ikke lenger lokker. Den skiller nøye mellom verdien av det som er synlig og det som er usynlig. Den krever igjen og igjen at en skal elske sin neste som seg selv. «Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru eller hans tjener eller hans tjenestepike eller hans okse eller hans asen eller noe som hører din neste til.« 2 Mos. 20, 3-17. Fordunklet og forklaret Etter som tiden gikk, ble loven, som er så tydelig, så omfattende, så full av Guds rettferdighet, fordunklet av falske forestillinger, liksom et mester-verk i malerkunsten mister sin verdi ved at en mindre begavet kunstner forsøker å «forbedre det». Forblindede mennesker føyde til regler og restriksjoner i den grad at Guds opprinnelige mål med åpenbaringen på Sinai nesten håpløst var utslettet. Først da Jesus kom, ble loven satt på sin virkelige plass igjen. Da først fikk den — og av lovgiveren selv — sin rette tolkning og forklaring. Han feide med en håndvending vekk alle vedtektene som loven var blitt omgitt av. Hør hvordan han opphøyer og ærer loven: «I har hørt,« sa han, «at det er sagt til de gamle: Du skal ikke slå ihjel, men den som slår ihjel, skal være skyldig for dommen. Men jeg sier eder at hver den som biir vred på sin bror uten grunn, skal være skyldig for dommen.« Matt. 5, 21. 22. Og videre sier han: «I har hørt det er sagt: Du skal ikke drive hor. Men jeg sier eder at hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte.« Vers 27. 28. B. Plockhorst. Jesus og den samari* tanske kvinnen. Hans guddommelige blikk le« ser våre innerste tan« ker som en oppslått bok, og han tilbyr oss å drikke av livets vann som renser fra synd. En dag da Jesus sammen med disiplene gikk gjennom kornåkeren, for-klarte han betydningen av det fjerde budet for dem. « Menneskesønnen,» sa han, er «herre også over sabbaten.» Han kommer inn i en synagoge og fortsetter der det samme emnet: «Hvem er det vel iblant eder,» spør han, «som har ett får, og om det på sabbaten faller i en grøft, da ikke 62 tar fatt i det og drar det opp? Hvor meget mer er da ikke et menneske enn et får! Derfor er det tillatt å gjøre godt på sabbaten.» Matt. 12, 11. 12. På grunn av en slik lære som lød så fremmed for tilhørerne hans, var det noen som anklagde ham for å sette loven til side. Men han svarte dem klart og tydelig: «I må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene; jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. For sannelig sier jeg eder: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel forgå av loven, før det er skjedd alt sammen.» Matt. 5, 17. 18. Da en lovlærd spurte ham: «Hvilket bud er det største i loven?» svarte han med skarp innsikt og dyp forståelse på en måte som forundret alle hans fiender: «Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu. Dette er det største og første bud. Men det er et annet som er likeså stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene.» Matt. 22, 36—40. Ved å tale slik forringet han ikke på noen måte budene, tvert imot, han opphøyde dem når han forklarte at kjærligheten var selve budenes innhold og inspirasjon. Han viste at de første fire budene omfattet et krav om kjærlighet til Gud, og de siste seks kravet om kjærlighet til andre mennesker. Han som selv var lovgiveren, kunne ikke oppheve det han tidligere hadde skrevet, men han kunne forklare det, opphøye lovens verdi og styrke dens herlighet. Rettferdighetens lov stammet fra den evige kjærlighetens kilde. Bare de som er fylt med kjærlighet, kan holde loven slik som dens guddommelige opphavsmann krever det. For kjærligheten er «lovens oppfyllelse». Opphøyd av Kristus. Det var ikke bare ved ord Kristus opphøyde loven. Hans fullkomne lydighet var i seg selv et bevis på hans store aktelse for den. Han holdt nøye alle budene og gjenreiste på den måten i sitt eget liv menneskekarakterens tapte ideal. Hele hans liv syntes å si: «Se, jeg kommer. . . . Sinai«bibelen, som dr. Tischendorff fant 1 Ka* tarinaklosteret ved Si« nai. På forunderlig måte har Herren sør* get for at hans ord er blitt bevart for at etterslekten skal kunne kjenne hans vilje. Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte.* Sal. 40, 8. 9. Som men-neskehetens sanne representant erkjente han Som et menneske at loven er »hellig, og budet hellig og rettferdig og godt*. Rom. 7, 12. Skjønt han som lovgiver hadde rett til å opphøye seg over loven, underkastet han seg frivillig alle dens krav og viste den en full-kommen lydighet. Skjønt han ble fristet i alt på samme måte som vi, så levde han ved Guds hjelp og kraft «uten synd*. Hebr. 4, 15. På den måten var han ikke bare et eksempel for oss når det gjelder å leve et gudfryktig liv, men han ga seg selv som et frivillig offer på grunn av vanæren som menneskets synder hadde tilføyd den Høyestes evige lov. Han satte loven på den rette plas-sen blant menneskene, han opphøyde den og æret den og stadfestet dens guddommelige majestet. Han lot den få den stillingen den hadde rett til blant menneskene og forkynte på en virksom måte dens opphøyde moralske karakter. Men det som mest av alt viste at han æret loven, var hans egen død på Golgata. Kunne han ha forandret loven, ville han ikke ha behøvd å dø. Fordi dens rettferdige prinsipper er evige som Gud selv og ikke på noen måte kan bli endret eller avskaffet, var han »lydig til døden, ja korsets død*. Fordi menneskeheten som var blitt forført av synden, var dømt for sin over-tredelse, ga han frivillig sitt liv «forat han ved Guds nåde skulle smake 64 døden for alle*. Hebr. 2, 9. På den måten erkjente han at mennesket var skyldig overfor Gud, og han som den eneste syndfrie blant menneskene bar fram et fullgodt offer «for våre synder», ja «for hele verdens». Skrevet i våre hjerter. Vidunderlige bibelske rettferdighet! Hvilken annen bok har satt et så høyt mål for menneskene? Hvilket annet sted kan vi finne en slik høyde og dybde av fullkommenhet, slike gode og elskelige egenskaper? Men kan vi nå fram til en slik rettferdighet? Kan vi nå opp til Guds høyde og i sannhet bli aVWHIUMiKtN -um> Hf I K1>'»m MlUI.yw.li •»«» ... f MiUy1tryut *■*“’*« > K M4WNO!>MMI .UTtip K1 MfNMHB lik ham? Jo vi kan, for vi har hans eget ord på at han vil skrive sin lov i hjertene våre, så den biir føreren vår gjennom hele livet og kilden til all god handling. «Dette er den pakt som jeg vil opprette med Israels hus etter hine dager, sier Herren: Jeg vil gi mine lover i deres sinn, og jeg vil skrive dem i deres hjerte, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk.» Hebr. 8, 10. Dette, og intet mindre, er hva Gud ønsker å gjøre med hvert eneste ett av sine barn. I den hensikt er det han har tilveiebrakt for oss en herlig, full og fri frelse. Faksimile av en side av Sinai»bibelen i Bri« tisk Museum. Guds vilje er ikke bare at hans skrevne ord skal oppbevares, men at det skal skrives i våre hjerter. 65 5 A. Dietrich. 'KOM TIL MEG» FEMTE KAPITEL FRELSENS BUDSKAP Hver den som vil - Den innbefatter deg - Helt og holdent fri Bare tro - Den eneste grunnvollen - Renset fra all synd O „Anden og bruden sier: Kom! og den som harer det, si: Kom! og den som tørster, han komme, og den som vil, han ta livets vann uforskyldt!u Åp. 22, 17. Underfull er i sannhet frelsen som vi får løfte om i Bibelen. Denne gode gamle boken bringer oss det glade budskapet om frigjørelse fra syndens skyld og kraft — til alle, overalt, til alle tider. Den er liksom en budbærer som kommer med benådning til en dødsdømt fange. Men ikke bare det, for den gir ham også hemmeligheten til å leve et gudfryktig liv og setter ham på den måten i stand til å holde seg borte fra fengslet heretter. Det beste ved frelsen er at det ikke bare er noen få utvalgte som kan få den, men den er fri for alle. Hverken nasjonalitet, farge, språk, rikdom eller fattigdom danner noen hindring. «Han døde for alle,» sier det inspirerte ordet. «Gud, vår frelser,» skriver Paulus til Timoteus, «vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. For det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv til en løsepenge for mange.» 1 Tim. 2, 3—6. Gang på gang gjentar denne store hedningeapostel denne herlige sann-heten. Den går som en rød tråd gjennom alle brevene hans. «For Guds 67 nåde,» sier han til Titus, «er åpenbart til frelse for alle mennesker.» Tit. 2, 11. «Den som var gjort lite ringere enn englene,» skriver han til hebreerne, «Jesus, ham ser vi, fordi han led døden, . . . forat han ved Guds nåde skulle smake døden for alle.» Hebr. 2, 9. Han «ga ham for oss alle», skrev han til romerne, og så kommer den store sannheten at «det er jo ingen forskjell på jøde og greker; de har alle den samme herre, som er rik nok for alle som påkaller ham; for hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst». Hver den som vil. Da Kristus døde på Golgata, forlikte han verden med Gud. 2 Kor. 5, 19. Han bygde bru over den avgrunnen synden hadde gjort. Han sonet for Adams overtredelse og gjorde det klart for menneskene at ingen som trodde på ham, skulle dø den annen død på grunn av synden. Han gjorde det mulig for en syndig menneskehet å komme i samfunn med Skaperen igjen. Kristus som Guds Sønn og som Menneskesønn ble «veien, sannheten og livet* (Joh. 14, 6) — veien tilbake til Faderen, tilbake til Gud for alle mennesker gjennom alle tider. «Så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Joh. 3, 16. Hver den! Disse ordene ringte i de første disiplenes ører og brente seg vei inn til deres hjerter. Hver den! Det betydde fiskere og skriftlærde, tollere og prester, medlemmer av den enslige synagogen så vel som rådsherrene i sanhedrinen. Det innbefattet lamme og blinde, krøplinger og spedalske. Ingen ble lukket ute hvis de bare ønsket å komme. Vidunderlige «hver den*! Da Peter på pinsedagen så den veldige skaren av fremmede «fra alle folkeslag under himmelen* (Ap. gj. 2, 5), kom de samme herlige ordene over hans leper. Med begeistring og kraft ropte han: «Hver den som påkaller Herrens navn, han skal bli frelst.* Ap. gj. 2, 21. Og da han kom til den romerske høvedsmannen Kornelius, en hedning som han hittil hadde foraktet, brukte han igjen de samme ordene. «Ham gir alle profetene det vitnesbyrd,» sa han, «at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn.» Ap. gj. 10, 43. Et av de siste budskapene fra Jesus som vi finner i Bibelen, inneholder den samme nådige innbydelsen. «Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vitne dette for eder om menighetene. ... Og Ånden og bruden sier: Kom! og den som hører det, si: Kom! og den som tørster, han komme, og den som vil, han ta livsens vann uforskyldt.» Åp. 22, 16. 17. Den innbefatter deg. Noen ord kan være høyere og noen dypere, men det er ikke noen som er videre og bredere enn «hver den». De ordene gjør frelsen til en personlig sak. De gjør det klart at frelsen ikke bare gjelder for alle, men den gjelder deg personlig. Peter forstod hele betydningen av denne personlige innbydelsen. «Kristus led for eder,» skrev han til de spredte kristne i Lille-asia. 1 Pet. 2, 21. John Bunyan sa engang: «Dersom Gud hadde skrevet med sin egen finger: «Hvis John Bunyan vil komme til meg, vil jeg frelse ham,» ville jeg ha stusset, for jeg ville ha sagt: «Du kan være sikker på at det ikke er denne drukkenbolt av en kobberslager han mener. Det er en John Jesus helbreder de 10 spedalske. Hans frel* sesbudskap innbefaitet alle klasser — også de utstøtte. 69 70 Bunyan som levde for hundrevis av år siden, eller en John Bunyan som kommer til å leve om hundre år, eller kanskje en John Bunyan på den andre siden av havet. Det kan sikkert ikke være denne stakkars elendige synderene Men når Gud sier «hver den», så vet jeg at han også mener John Bunyan.» Og det gjør han. Når du ser «hver den® i Bibelen, kan du godt sette ditt eget navn inn i stedet, for den store, brede og vide innbydelsen til frelsen innbefatter alle — mødre og fedre, gutter og piker, unge og gamle, fattige og velstående, syke og friske, lærde og ulærde, arbeidere og forretningsmenn, ekspeditører og snekkere, minearbeidere og guilsmeder, sjø-menn og skibsredere — ja alle. Menn og kvinner av alle religioner eller uten noen religion, protestanter og katolikker. Kjære leser! Hvem du enn er og hvor du enn bor, så innbefatter Guds innbydelse til frelse også deg. Og det har ingen ting å si hvor stor synder du har vært, eller er. I Guds store og vidunderlige frelsesplan tar han deg med. Kjenner du på deg at du har vært for ugudelig, så at Gud ikke kan ta imot deg? Det vil like vel ikke stenge deg utenfor, for «mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige». Rom. 5, 6. Kjenner du det som om du har vært for dypt nede i synden? Det vil heller ikke holde deg utenfor, for «Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere®. Mener du at du har gjort en eller annen ond handling som for alltid vil lukke himmelen for deg? En slik handling kan ikke stenge deg ute, for «Kristus led én gang for syndere, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud». 1 Pet. 3, 18. Mener du at du er sunket så lavt at Jesu kjærlighet siett ikke kan nå deg? Det vil likevel ikke være noen hindring for deg. For Jesus kan «fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem». Hebr. 7, 25. H. Hofmann. «Men hvor synden ble stor, ble nåden enda større.» Rom. 5, 20. Jeg har lest, sa Spurgeon, om en som hadde en drøm mens han var i en religiøs krise. Han syntes han stod i forgården til himmelen og så en herlig hærskare marsjere forbi. De sang vakre sanger, og bar på seiersfaner. De gikk forbi ham inn gjennom porten, og i det fjerne hørte han yndig musikk. «Hvem er de?» spurte han engelen. «Den store profetflokken,» var svaret. Han sukket dypt og sa: «Akk, jeg er ikke en av dem, og biir det aldri og kan derfor aldri komme inn der.» Litt etter kom det en annen flokk likeså strålende, likeså seierrik, kledd i hvitt. De gikk inn gjennom porten, og igjen hørte han velkomstropene der inne. «Hvem er de ?» spurte han. 71 «Det er apostelskaren,» var svaret. «Akk,» sa han. «Jeg hører ikke til dem heller.» Han stanset ennå en stund i håp om å komme inn. Men den neste avdelingen var den edle hæren av martyrer. Dem kunne han heller ikke slutte seg til, og heller ikke kunne han svinge med palmegrener slik som de. Til slutt så han en større skare enn alle de andre tilsammen. De marsjerte til vakker musikk. Foran dem gikk kvinnen som hadde vært en synderinne og røveren som døde på korset. Som han så på dem oppdaget han Manasse og mange som lignet ham, og da de kom nærmere porten, kunne han tydelig se hvem de var, og så tenkte han: «Ingen vil rope velkommen til dem.» Men til hans forundring var det som om hele himmelen skalv under det syvfoldige rop da de passerte porten. Og engelen sa til ham: «Disse er de som var store syndere, men som er frelst ved en mektig nåde.» «Takket være Gud,» ropte han, «dem kan jeg gå inn med.» Og det kan vi, alle vi som er villige til å ta imot den nådige innbydelsen til frelse gjennom Jesus Kristus. Himmelens porter står åpne for dem som i kjærlighet og ærbødighet klynger seg til hans hellige navn. Helt og holdent fri. Frelsen biir ikke bare tilbudt alle og enhver. Den biir tilbudt helt fritt. Det er absolutt ingen ting å betale. Himmelens største gave får vi «uten penger og uten betaling*. Vi «blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus». Rom. 3, 24. Han har tatt imot oss «i den elskede, i hvem vi har forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom». Ef. 1, 6. 7. «Gud,» sier apostelen Paulus, «som er rik på miskunn, har for sin store 72 kjærlighets skyld som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus, . . . forat han i de kommende tider kunne vise sin nådes overvettes rik- 73 dom i godhet mot oss i Kristus Jesus. For av nåde er I frelst, ved tro, og det ikke av eder selv, det er Guds gave.» Ef. 2, 4—8. Vidunderlige frelse! Den er billig nok! Kan hende nettopp det er grunnen til at enkelte mennesker ikke bryr seg om å ta imot den. Det fortelles om en rik ung mann som hadde inngått veddemål om å gå langs Piccadilly (en gate i London) og dele ut pundsedler til dem som gikk forbi. Ingen tok imot dem, for alle trodde de måtte være falske. Ingen ville gi bort virkelige penger, sa de. Men det var ekte penger, og folkene som fikk tilbudet, gikk glipp av en anledning som de sikkert aldri ville få igjen. Og hvorfor? Fordi de ikke trodde det. I sin store frelsesplan har Gud åpenbart sin kjærlighet mot oss på en slik måte at han har søkt å få oss til å skjønne at «så har Gud elsket verden». La oss passe oss for å ringeakte dette tilbudet, så vi ikke går glipp av en Apostelen Pauius vit. & 6 “ ner for kong Agrippa om sin tro og sitt håp. Ap. gj. 26. kap. — Etter maleri av Frcdr. (C) Autotype Fine Art Co., Ltd. Shields. 74 slik stor forrett av mangel på tro; for «hvorledes skal da vi unnfly om vi ikke akter så stor en frelse ?» Hebr. 2, 3. I dag som i tiden før syndfloden vil Guds Ånd «ikke dømme blant menneskene til evig tid». Vi må derfor ikke sette den guddommelige tål-modighet på prøve. En dag vil nådedøren bli stengt, og nådetiden vil ende (se Matt. 7, 21). Hvorfor utsette frelsen til det for evig er for sent? Hvorfor ikke ta imot Jesus nå? Bare tro. Men kanskje du nå spør på samme måten som fangevokteren i Filippi: «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst ?» Det fins bare ett svar, og det er det samme svaret som Paulus og Silas den gangen ga den stakkars fortvilte mannen: «Tro på den Herre Jesus, så skal du bli frelst.» Ap. gj. 16, 30. 31. Dette var den samstemmige læren hos alle apostlene. Da Peter talte til dem som var samlet til det første kristne kirkemøtet i Jerusalem, sa han: «Ved den Herre Jesu nåde tror vi at vi biir frelst.» Ap. gj. 15, 11. Etter at Filip hadde brakt kunnskapen om Jesus til den etiopiske hoffmannen, og denne hadde bedt om å bli døpt, sa Filip til ham: «Tror du av hele ditt hjerte, så kan det skje. Men han svarte og sa: Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn.» Ap. gj. 8, 37. Dette var ikke en lære de selv hadde funnet opp. De hadde fått den av Kristus selv. De hadde hørt at han sa til den blinde mannen som fikk synet sitt igjen: «Tror du på Guds Sønn?» Og når apostlene dro omkring med det samme spørsmålet til alle som hørte på dem, var det bare i lydighet mot den marsjordren Mesteren hadde gitt dem: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen! Den som tror og biir døpt, skal bli frelst.* Mark. 16, 15. Men hvilken kraft ligger det egentlig i dette å tro? Og hva har troen med frelse å gjøre? Her rører vi ved et av de store grunnprinsippene i den kristne religion. Og det er av den aller største betydning at vi skjønner det. Vi bør legge merke til et viktig faktum. Da frelses-veien ble pekt ut for en mann, og han ble spurt om han trodde på Jesus Kristus,, så ventet man ikke et svar som dette: «Jeg tror at Jesus Kristus var en virkelig person,» eller «Jeg tror at Jesus Kristus var en god mann,» eller «Jeg tror at Jesus Kristus levde og døde og sto opp igjen.» Det eneste svaret en ventet av ham var dette: «Jeg tror at Jesus er Guds Sønn.» Ap. gj. 8, 37. (Se også Ap. gj. 9, 20; Joh. 1, 49; 6, 69; 11, 26. 27.) Det var troen på Kristi guddom som var løsenet for den første menigheten. Det var deres viktigste trosbe-kjennelse. For både Kristus og disiplene hans visste at hvis et menneske fikk gjort denne store oppdagelsen, så ville alle andre åndelige velsignelser følge med. Å se Kristus som den guddommelige Guds Sønn er virkelig den største oppdagelsen et menneske kan gjøre. Det er det eneste som kan gjøre ham til en kristen. Det er den eneste måten han kan ta imot frelsen på. Den eneste grunnvollen. Nå kan vi bedre forstå hvorfor Mesteren talte som han gjorde til Peter om menighetens sanne grunnvoll. «Hvem sier dere at jeg er,» spurte han. «Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Peter hadde gjort den store oppdagelsen. Han hadde i Jesus av Nas^ret sett Guds egen Sønn. På denne fundamentale bekjennelsen skulle hele hans fremtidige liv i Kristus bli bygd opp. Fangevokteren i Filippi spurte engstelig: «Her* re! hva skal jeg gjøre for å bli frelst?« Ap. gj. 16, 30. — Etter ma* leri av J. F. Campbell. 75 DINE SYNDER ER DEG FORLATT® Matt. 9, 1-8. «Jesus svarte og sa til ham: Salig er du, Simon, Jonas’ sønn! for kjød og blod har ikke åpenbart deg det, men min Fader i himmelen. Og jeg sier deg at du er Peter; og på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.» Matt. 16, 15—18. Jesu Kristi menighet må være bygd på troen på hans guddom, hans guddommelige sønnekår, hans enhet med Faderen. Hvert eneste medlem i hans menighet må se denne vidunderlige sannheten. Det er denne klippen hele frelsesplanen hviler på. «For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus.» 1 Kor. 3, 11. Derfor skriver apostelen Johannes så tillitsfullt: «Vi har sett og vitner at Faderen har sendt sin Sønn til frelser for verden. Den som bekjenner at Jesus er Guds Sønn, i ham biir Gud, og han i Gud.» 1 Joh. 4, 14. 15. Nettopp der ligger frelsens hemmelighet, nøkkelen til frigjørelse fra synd. Ta imot Kristus som Guds Sønn, se i hans liv og død Faderens guddommelige forsøk på å redde menneskeheten, Guds uforlignelige kjærlighet, Guds uutsigelige gave, så vil Gud i giede over at du har funnet ham, hilse deg velkommen som sitt barn, og ved sin Hellige Ånd vil han komme og bo i ditt hjerte. Se Joh. 14, 23. Renset fra all synd. Ja, jeg vet at Skriften taler om anger og bekjennelse i forbindelse med å tro (Ap. gj. 2, 38), men når du har funnet at Kristus er Gud, da vil du av eget ønske for alltid holde deg borte fra synden. Du vil føle en dyp sorg for hver synd du har gjort og ønske å forteile det helt åpent og ærlig. Dette er den første virkningen av denne guddommelige åpenbaring. Og det er siett ikke vanskelig, for «dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet». 1 Joh. 1, 9. røst og åpner døren, da vil jeg gå inn og holde nattverd med Ap?* 3°^2ofn med meg * Slik er den frelsen Gud har sørget for. Den frelser fra skylden som hviler på oss fra tidligere synder, og den frelser fra syndens kraft i dag. Ved å ofre seg selv har han ikke bare sonet for overtredelsen av loven, men ved sin fullkomne lydighet mot den har han gjort det mulig for alle som tror på ham, å leve et liv i samklang med hans guddommelige vilje. «Gud . . . sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse,» sa apostelen Paulus, «og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet, forat lovens krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.» Rom. 8, 3. 4. «Opphever vi da loven ved troen? Langt derifra! Vi stadfester loven.» Rom. 3, 31. Når vi tror på Kristus som Guds Sønn og tar imot hans Hellige Ånd i hjertet, vil vi komme til å ligne ham mer og mer og på den måten komme 78 i et inderligere forhold til rettferdighetens evige lov. Leser, tror du på Guds Sønn? Eller tviler du ennå og spør: «Hvem 79 er han?» Hvis det er tilfellet, så unn deg ikke rast eller ro før du kan si med Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Nåden banker på hjertedøren din. Ved sin Hellige Ånd taler Gud til deg og ber deg ta imot alt han vil gi deg, alt det vår kjærlige Far brakte til veie da han sendte Jesus for å leve blant menneskene og dø forat vi skulle bli frelst. Vil du ikke gi deg til ham nå straks og bekjenne at han er Guds Sønn og ta imot frelsen for deg personlig? Vil du ikke si som samaritanerne sa da de hadde talt med kvinnen som Jesus hadde tent ny tt lys hos der ute ved brønnen: «Nå tror vi ikke lenger for din tales skyld; for vi har selv hørt, og vi vet nå at han sannelig er verdens frelser.* Joh. 4, 42. «Se, jeg står for døren og banker; om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.» Åp. 3, 20. Vil du ikke ta bommen vekk fra hjertedøren din og la ham få bo der for evig? Kristus banker på hjertets dør, skal jeg lukke opp? Kjårlig han taler nå til min sjel, å, skal jeg lukke °PP? Kald og stolt er min sjel av synd, sorg og mørke har fylt mitt sinn, Kristus ville så gjerne gå inn, å, skal jeg lukke opp? Ja, jeg åpner mitt hjertes dør, jeg vil lukke opp. Akk> hvorfor har jeg dog ikke før mitt hjerte lukket oppl Kjære Frelser, å bli hos me g, led me g nådig på livets vei, til jeg evig kan være hos deg når himlen lukkes opp. W. Steinhausen. Jesus forklarer for Nikodemus den Hellige Ånds verk. «Sannelig, sanne* lig sier jeg deg: Uten at noen blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike.» Joh. 3, 5. SJETTE KAPITEL ORDETS KRAFT Liksom vinden - Faderens løfte - Pinsefesten - Åndens gaver Reformatorenes kraft - Moderne mirakler Kraft for alle „Jeg skammer meg ikke ved evangeliet; for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jede ferst og så for greker.u Rom. 1, 16. Det herligste og beste ved Bibelen er den måten den får syndige mennesker til å komme i berøring med den Allmektige på, så at en strøm av Guds kraft kan flyte inn i og gjennom deres liv. Hovedemnet som den inneholder — evangeliet om Kristus — sies å være «en Guds kraft til frelse for hver den som tror». Med andre ord, når et menneske avstår fra synd og tror på Kristus som Guds Sønn, tar imot hans offer som om det gjaldt ham alene, så er det ikke lenger noe i veien for at den rensende, oppløftende, energigivende kraften fra Gud kan komme inn i hans hjerte og fylle livet med alle åndelige velsignelser. Når samfunnet mellom Gud og oss som har vært brutt, biir gjenopp-rettet, fins det ikke noen velsignelse som han ikke gjerne vil gi oss. Det er som apostelen Paulus sier: «Han som ikke spaite sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, hvorledes skal han kunne annet enn gi oss alle ting ' med ham?» Rom. 8, 32. Men hvorledes kommer disse velsignelsene til oss? Hvorledes kan /vi få kraften fra Gud, som frelser oss fra synd, holder oss oppe i prøver og inspirerer oss til alt som er godt? 81 6 Det skjer alt sammen ved den Hellige Ånd som Gud har lovt å gi fritt til sine trofaste barn. Joh. 3, 34. «Dersom da I, som er onde, vet å gi eders barn gode gaver,» sa Jesus, «hvor meget mer skal da Faderen, som er i himmelen, gi dem den Hellige Ånd som ber ham!» Luk. 11, 13. Liksom vinden. Da Jesus forklarte Nikodemus nødvendigheten av en ny fødsel for alle som skulle komme inn i Guds rike, forklarte han ham også hvorledes den Hellige Ånd kommer inn i menneskehjertet. «Vinden blåser dit den vil,* sa han, «og du hører den suser; men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen; således er det med hver den som er født av Ånden.* Joh. 3, 8. Kan hende vinden blåste omkring dem mens han talte, kan hende den feide over fjellene omkring Jerusalem, gjennom de trange gatene i byen, kan hende den suste i trekronene og blafret i klærne på dem som gikk forbi — og bare var utestengt fra menneskenes beskjedne boliger. Kan hende de kunne høre den rykket i vinduene i husene nær ved, og kan hende det syntes som om det banket på dørene. En mann åpnet kanskje en dør på gløtt, og plutselig feier vinden inn! Den fyller hele huset med ren ny luft og river spindelvev og støv ned fra taket og krokene. «Således,» sa Jesus, «er det med hver den som er født av Ånden.* Guds Ånd virker overalt og er ikke bundet av sted eller tid. Skjønt den ikke er synlig, kan en tydelig se virkningen av dens arbeid. Når den bare får lov til det, vil den helt og holdent forvandle menneskenes liv. Den gjør de svake sterke. Den gir de redde mot. Den gir de sønderknuste nytt * håp. Den hjelper synderen til å bli en seiervinner. Den bruker ikke makt for å bane seg vei inn i hjertet. Kan hende den banker på døren og ber om å få komme inn, men biir den ikke budt inn, E. Azambre. kommer den ikke. Hvis et menneske derimot sier kom og åpner døren med giede, biir den ikke lenge stående utenfor. Liksom vinden vil den komme inn og fylle ens liv helt og aldeles, den vil gi en et klarere syn, edlere lengs-ler og en større giede i det som hører Gud til. Den vil feie vekk alle urene tanker, hvert vanhellig ønske og hvert uverdig motiv. Lignelsen om de ti jom* fruene er egnet til å minne oss om vårt sta* dige behov av den Hellige Ands verk i vårt liv. Matt. 25, 1—13. Faderens løfte. Da skyggene på korset falt dypere og dypere på Frelserens livsvei, søkte han å berede disiplene sine for den avskjeden som han visste han måtte ta med dem når hans verk her på jorden var endt. Han forsikret dem om at han ville be sin Far om å sende dem en annen talsmann, «sannhetens Ånd». Joh. 14, 16. 17. 83 Denne talsmannen, forklarte han dem, «som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære eder alle ting, og minne eder om alle ting som jeg har sagt eder». Vers 26. «Det er til gagn for eder at jeg går bort; for går jeg ikke bort, da kommer talsmannen ikke til eder; men går jeg bort, da skal jeg sende ham til eder.» «Når han, sannhetens Ånd, kommer, skal han veilede eder til hele sannheten.» Joh. 16, 7. 13. Etter at han var stått opp fra de døde, minnet han dem om disse løftene. Da sa han til dem: «Jeg sender over eder det som min Fader har lovt; men I skal bli i byen inntil I biir ikledd kraft fra det høye.» Luk. 24, 49. Dette var den siste oppfordringen han ga dem før han for opp til himmelen, og den biir også gjentatt i det første kapitlet av Apostlenes gjerninger: «Da han var sammen med dem, bød han dem at de ikke skulle vike fra Jerusalem, men bie på det som Faderen hadde lovt, som I, sa han, har hørt om av meg; for Johannes døpte vel med vann, men I skal døpes med den Hellige Ånd ikke mange dager heretter. . . . Men I skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over eder, og I skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ender.» Ap. gj. 1, 4-8. Pinsefesten. De ventet og «holdt samdrektig ved i bønnen» i ti dager og undret seg sikkert over hvordan Faderen ville oppfylle løftet sitt. Og så kom pinsedagen, «og med ett kom det en lyd fra himmelen som av et fremfarende veldig vær og fylte hele huset der de satt. Og det viste seg for dem tunger liksom av ild, som skilte seg og satte seg på enhver av dem. Da ble de alle fylt med den Hellige Ånd, og de begynte å tale 84 med andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale.» Ap. gj. 2, 2—4. På den måten ble Faderens løfte oppfylt. Talsmannen, trøsteren, hadde kommet. Og han var mer enn en trøster. Inn i de forventningsfulle disiplenes åpne og hengivne hjerter hadde Guds Ånds dynamiske kraft bant seg vei som en veldig storm. Den første virkningen var kraft til en særskilt tjeneste. De kjente en forunderlig evne til å tale fritt og lettforståelig om alt det merkelige som var hendt i de siste seks ukene, til den store folkemengden som var kommet til Jerusalem fra alle deler av det romerske riket for å feire pinsefesten. Den Hellige Ånd minnet dem om alt dette og gjorde dem i stand til å tale nettopp i det språk som var nødvendig blant alle disse menneskene. Peter, som bare en kort tid i forveien med en ed hadde nektet at han kjente Mesteren og senere ønsket seg tilbake til sitt gamle yrke som fisker, ble ved Åndens kraft forvandlet til en ivrig og ildfull evangeliets forkynner, (C) The Aut. Fine Art Comp., Ltd. 85 Apostelen Peter taler på pinsedagen. «Om* vend eder, ... så skal I få den Hellige Ands gave!» Ap. gj. 2, 38. — Etter maleri av F. Shields. 86 slik at ikke mindre enn tre tusen mennesker tok imot Kristus som Guds Sønn og ble døpt på denne minneverdige dagen. Disse første spennende dagene fulle av seier og gode erfaringer svant langsomt, men så lenge disiplene holdt fast i bønn og stolte helt på Gud, fortsatte den Hellige Ånd å fylle dem med kraft fra det høye. Syke ble helbredet på en mirakuløs måte. En tigger ved den fagre tempelporten, en mann som hadde vært lam fra fødselen av, ble fullstendig frisk og gikk inn i templet og sprang og priste Gud mens mengden undret seg. Ap. gj. 3, 2—11. I Samaria kom det en veldig vekkelse i stand da Filip prekte evangeliet for folket der, og «urene ånder ... for ut av dem med høye skrik, og mange verkbrudne og vanføre ble helbredet. Og det ble stor giede der i byen.» Ap. gj. 8, 5—8. I Lydda var det en mann som hette Æneas, «som hadde ligget åtte år til sengs, fordi han var verkbrudden. Og Peter sa til ham: Æneas! Jesus Kristus helbreder deg; stå opp og red selv din seng! Og straks stod han opp.» Ap. gj. 9, 33. 34. I Joppe, hvor den fromme Tabita lå død, bad Peter om at hun måtte bli reist opp til liv igjen, «og han vendte seg til liket og sa: Tabita, stå opp! Hun slo øynene opp, og da hun så Peter, satte hun seg opp.» Ap. gj. 9, 40. I Troas ble en ung mann, Eutykus, som falt ned «fra tredje stokkverk* mens Paulus talte, også reist opp fra de døde. Åndens gaver. Etter som den første menigheten ble mer og mer stadfestet i troen, gikk det mer og mer opp for dem hvor meget Kristi løfte om den Hellige Ånd egentlig innbefattet. De la merke til at Ånden ikke bare kom over apostlene, men over alle som helt og fullt tok imot Kristus, og på den måten forhøyde den verdien av enhver form for tjeneste som de troende utførte. Da de troende fant det nødvendig på grunn av medlemstallets hurtige vekst å peke ut noen menn som særlig skulle sørge for menighetens forretningsanliggender, valgte de menn «fulle av Ånd og visdom». Stefanus, lederen for dem, var nesten som en apostel og «full av nåde og kraft, og gjorde undergjerninger og store tegn blant folket*. Ap. gj. 6, 3. 8. Senere, da en stor forfølgelse kom på, dro «de som nu var adspredt, . . . omkring og forkynte evangeliets ord». Ap. gj. 8, 4. I disse første herlige årene, som var så fulle av begeistring og hengiven-het, var alle medlemmene fylt med Ånden. Og Ånden var med mens kirken stadig gjorde framsteg. Mens nye grupper av troende ble reist opp i forskjellige deler av Lilleasia, Grekenland og Italia, fylte den også deres hjerter og ga dem alle sammen gaver i forhold til deres trang og evne. Når apostelen Paulus viser hen til de mange måtene den Hellige Ånd virker på for å fremme evangeliets sak, sier han i sitt brev til de troende i Korint: «Det er forskjell på nådegaver, men Ånden er den samme. . . . Og det er forskjell på kraftige virkninger, men Gud er den samme, som virker alt i alle. Men Åndens åpenbarelse gis enhver til det som er gagnlig. For en gis visdoms tale ved Ånden, en annen kunnskaps tale ved den samme Ånd; en annen tro ved den samme Ånd, en annen nådegaver til å helbrede 87 (C) The Aut. Fine Art Comp., Ltd. Peter og Johannes hel* breder en vanfør mann. Ap. gj. 3, 1—8. Guds kraft var virksom i den første kristne tid. 88 ved den samme Ånd, en annen kraft til å gjøre undergjerninger; en annen profetisk gave, en annen evner til å prøve ånder, en annen forskjellig slags tunger, en annen tydning av tunger. Alt dette virker den ene og samme Ånd, idet han utdeler til hver især etter som han vil.» 1 Kor. 12, 4—11. Disse Åndens gaver som gjorde at noen ble apostler, noen profeter, noen evangelister og noen lærere, skulle — slik som Paulus skrev til efeserne — tjene til at «de hellige kunne bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes oppbyggelse». Ef. 4, 11. 12. Ja, de skulle ikke forlate menig-heten før «vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde». Vers 13. Til og med på pinsedagen skjønte Peter at Faderens løfte ikke var begrenset til en bestemt tid eller et bestemt folk, for han sa til mengden som lyttet til hans inspirerte ord: «Løftet hører eder til og eders barn og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller.» Ap. gj. 2, 39. Frelseren selv hadde sagt det samme: «Jeg har også andre får, som ikke hører til denne sti; også ... de skal høre min røst, og det skal bli én hjord, én hyrde.» Joh. 10, 16. Men etter som årene gikk og flokker av menn og kvinner som siett ikke var omvendt til Kristus, kom inn i menigheten, gikk det tilbake med dens kjærlighet og renhet, og de slående bevisene på den Hellige Ånds nærvær så en ikke noe mer til. I alle henseender ble kirkens vitnesbyrd svekket inn-til det helt ble slukt opp av frafallets flodbølge. Men også da fantes det noen ærlige sjeler som ikke ville fornekte sin Herre og som med fare for livet sto fast på Guds ords enkle lære. Sjeldne kopier av de Hellige Skriftene ble i hemmelighet ført fra den ene til den andre, og der slike kopier ikke fantes, ble dyrebare skriftsteder sendt munt-lig fra mann til mann. Alle steder der evangeliet falt i god jord, var den Hellige Ånd til stede og gjorde det til «en Guds kraft til frelse». Reformatorenes kraft. Luther for Riksdagen i Worms. Iført Åndens kraft ble reformatorene satt i stand til å ut* føre sin store innsats. Mens mørket således dekket Europa, og kirken var i forfall, talte Herren gjennom Skriftene til Wiclef og fylte hans sjel med guddommelig ild og gjorde ham til «reformasjonens mor genst j erne». Og hvem tør påstå at de som fulgte ham i hans modige utfordring til den fordervede kristendoms villfarelse, ikke også var fylt med den Hellige Ånd i den vanskelige og farlige oppgaven de hadde? Det mektige verk som ble utført av Huss og Luther, Melancthon og Calvin og mange andre mindre kjente reformatorer, vitner til tross for deres personlige svakheter om at Gud ikke hadde sviktet sitt folk og at den Hellige Ånd bare ventet på å komme inn i hjerter som var beredt til å ta fatt på en stor oppgave. Da den første begeistringen hos disse første reformatorene begynte å ebbe ut og det åndelige forfall igjen trengte inn, begynte også Guds Ånd å virke på menneskehjertene ved hjelp av budskapet i den herlige Bibelen 89 90 vår. Det var brødrene Wesley og vennene deres som lik mektige fakler lyste opp England og brakte tusenvis av mennesker tilbake til Gud. Det var den samme Ånd som gjennom det samme Guds ord talte til William Carey og tok ham vekk fra skomakerverkstedet forat han skulle preke evangeliet i India. Livingstones sjel ble på samme måten opplyst av et lys fra himmelen som fikk ham til å ta imot kaliet fra Gud og gi sitt liv for Afrika. Det var den samme Ånd som drev Moffat, Taylor, Judson, Chalmers og en hær av andre edle menn og kvinner til å gi sitt liv i jordens mørkeste avkroker forat den siste befalingen Jesus ga, skulle bli oppfylt og alle nasjoner høre budskapet om hans kjærlighet. Som et resultat av alt dette selvoppofrende arbeid har titusener av de laveststående blaVit menneskene blitt gjort fri fra syndens makt. Igjen og igjen har det vist seg at menn og kvinner som var sunket ned i ugudelighet og laster — kannibaler, hodejegere, medisinmenn o. 1. — er blitt gjort fri i Kristus, har forlatt de gamle skikkene sine og funnet giede i evangeliet om w m i Dovid Livingstone, Afrikas apostel. »Livingstones sjel ble på samme måten opp« lyst av et lys fra himmelen som fikk ham til å ta imot kaliet fra Gud og gi sitt liv for Afrika.»» Guds rike, mens de selv er blitt redskaper som den Hellige Ånd har brukt til å arbeide for andre mennesker og redde dem. Moderne mirakler. En ny miraklenes tid gryr over verden i dag. Når mennesker har tatt imot Bibelens sannheter og ydmykt søkt å lære å kjenne Guds vilje mens de med giede har vitnet om sin tro på at Jesus er Guds Sønn, har deres hjerte blitt fylt med den samme dynamiske kraften som tidligere gjorde «store tegn og under blant folket». Nesten daglig kommer meldinger fra jordens ender om mirakuløse tilfelle, om helbredelse fra fryktelige sykdommer, slangebitt og til og med fra spedalskhet. Vi hører om regn i tørketiden som svar på bønn, vi hører om troende kristne familiers gårdsbruk som unngår gress-hoppesvermene, om fryktelige hedenske motstandere som biir forvandlet under Guds ords preken. Og hvem vil benekte at den store utbredning av Bibelen og forkynnelsen av frelsen i om lag tusen språk ikke er den Hellige Ånds verk i denne slekt? La ingen tenke at evangeliets kraft er blitt svekket med årene. Vårt vidunderlige bibelbudskap er like mye Guds kraft til frelse i dag som noen gang før. I 1931 ble den lille sydhavsøya Mussau med en befolkning på to tusen for første gang besøkt av misjonærer. De begynte å preke Guds ord, og alt fra begynnelsen merket en at den Hellige Ånd var nær. Selv om tolken bare talte «pidgin»-engelsk, og arbeiderne var to omvendte hedninger fra Syvendedags adventistmisjonen på en annen øy, viste evangeliets kraft seg å være overveldende. Da de begynte å arbeide der, var folket ryggesløst, og mord hørte til dagens orden. Røking og tygging av betelnøtter ble overalt praktisert. Men i løpet av ti måneder hadde hele befolkningen vendt seg til Gud. Folket var ivrig etter å være rene på kropp og sjel. De hørte opp med sine tidligere ugudelige skikker og dårlige vaner. De bygde kirker og skoler. Fra å være et bosted for onde ånder og demoner ble hele øya i løpet 91 92 av tolv korte måneder et sant paradis på jorden. En embetsmann fra den britiske regjeringen som kort etter besøkte Mussau, sa: «Jeg er helt forbauset over hva jeg har sett. Jeg kan nesten ikke tro at en slik forvandling er mulig. Folket har tatt imot kristendommen med en iver som ikke lar seg beskrive, men som en må se med egne øyne for å kunne tro det. Aldri før har jeg sett, lest eller hørt om noen lignende bevegelse. Hva er det dere har gjort med folket? De er forvandlet. Det ser ut til at de lever for noe som jeg ikke kan forstå. Jeg tok en kasse tobakk med til dem, men jeg måtte ta den med meg tilbake igjen uåpnet. Tygging av betelnøt-ter så jeg ikke mer til. Jeg er overveldet og kan ikke kalle dette noe annet enn et mirakel.» Det var Guds Ånd som brukte budskapet fra Bibelen og de to gudhengivne misjonærene, som forvandlet Mussau. Og det samme livgivende ordet er årsak til alt virkelig misjonsarbeid. Som skarpe piler med den Hellige Ånd som vinger finner det vei til menneskehjerter i alle land. Det bringer død over synden og lys og liv til alle troende. På grunn av gudsordets kraft kan tusener av slike som tidligere satt i mørket, synge med takk-nemlige hjerter: «Dine ord var til fryd for meg og til giede for mitt hjerte.» Jer. 15, 16. For et par år siden hendte det i Sydamerika at en intolerant katolsk prest tok et eksemplar av Bibelen, Øverst: Innfødt kvinne fra Filippinene, nå en kristen. Guds ord har liv og kraft også i dag. Nederst: En innfødt fra Borneo før og etter sin omvendelse til kris« tendommen. I tusenvis vender hed« ningene seg bort fra avgudsdyrkelsen for å tjene den levende Gud. Bibelen har forutsagt: «Hedningene . . . skal komme og tilbe for ditt Åsyn, Herre.» Sal. 86, 9. rev den i stykker og kastet delene av den i en bielv til Amasonen. Noen mil lenger nede på elven oppdaget en indianer dem, tok dem opp, tørket dem og leste budskapet som de inneholdt. Noen måneder senere da en misjonær kom til dette stedet, fant han om lag fire hundre troende som ivrig spurte etter mer lys. Slik går evangeliebudskapet ut på sin seiersgang til de mest utilgjengelige stedene på jorden og under de vanskeligste forhold. Kraft for alle. Denne vidunderlige kraften som er åpenbart for oss i Bibelen — Guds Hellige Ånds kraft — er tilgjengelig også for deg, kjære leser. Der finner du kraft til å bli en bedre mann, en bedre kvinne. Den kraften kan fri deg fra dine skjulte synder, og gi deg seier over hver fristelse. Du får kraft til å bli et bedre vitne for Gud og til å bli akkurat det han vil du skal være. Vil du ikke be Gud om å sende denne kraften inn i ditt liv? Vil du ' ikke åpne hjertedøren din så den Hellige Ånd kan komme som et storm-vær inn i din sjel? 93 Fred! Fred! «Gid du ville akte på mine bud! Da skulle din fred bli som elven, og din rettferdighet som havets bølger.« Es. 48, 18. SYVENDE KAPITEL FRED I UFREDENS TID Fredens Gud - Min fred gir jeg eder Ingen grunn til bekymring - Full og fri tilgivelse - Kraft til å seire I stand til å hjelpe - Kan stille alles behov Han svikter aldri - Veien til fred „Kom til meg, alle / som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi eder hvile!" Matt. 11. 28. Underfull er den fred som Bibelen gir til sorgtunge hjerter. Det er som om den glatter ut rynkene på en furet panne og setter den mest pinte og plagede sjel i stand til med tillit og oppriktighet å si: «Fred som en flod flyter inn i min sjel.» På samme tid som Bibelen sier at det ikke er noen fred for den ugudelige (Es. 57, 20. 21), sier den likeså klart og tydelig at de som stoler på Gud, skal «alltid ha fred». Es. 26, 3. Det er en grunn for dette, og grunnen finner vi i linjene som følger etter: «Den som har et grunnfestet sinn, ham lar du alltid ha fred, for til deg setter han sin lit. Sett eders lit til Herren til alle tider! For i Herren, Israels Gud, har vi en evig klippe.* Vers. 3. 4. Det er fred hos Gud fordi han er sterkere og fastere enn fjellene. Han er en klippe som varer «fra evighet til evighet*. Sal. 90, 1. 2. Han er urokkelig og evig, og alle hans skapninger kan fortrøste seg på ham. Han er alltid den samme og lar seg ikke påvirke av ondskapens krefter som skaper slike forstyrrelser her på jorden. Tidens tann forandrer ikke noe ved hans per- 95 96 son eller karakter. I all evighet er han kjærlighet, og all makt i himmel og på jord tilhører ham for evig. Sal. 62, 12; Matt. 28, 18. Hvor fredfullt er det ikke å stole på en slik Gud, en venn som aldri forandrer seg og hvis kjærlighet aldri vil dø. Hvilken giede og tilfredshet, hvilken varig fred tanken på ham kan gi sjelen. Som det står i den gamle sangen: «Denne fred er et leskende livets vann som jeg fikk av min frelser og venn, og jeg vet at den aldri meg fralokkes kan om enn år etter år ruller hen.» Den tiden vil aldri komme da Guds kjærlighet til sine barn i noen grad vil kjølne. Det vil aldri komme et tilfelle da han vil nekte å høre deres oppriktige bønner eller gi dem hva de trenger. Alltid vil han være en festning for dem, en sikker tilflukt. Hans visdom vil alltid stå til deres rådighet, og hans kraft vil alltid være til hjelp for dem i nød og motgang. Det er grunnen til at vi kan finne fred når vi har tillit til ham. Det er ingen grunn til bekymring når vi har en slik kjærlig Far som våker over oss. Den evige Klippen vil aldri svikte. Fredens Gud. Bibelen sier oss at Gud er en «fredens Gud». Hebr. 13, 20. Ingen ting kan noen gang forstyrre hans Ånds fullkomne ro. Ingen jordisk storm trenger inn i hans nærværs hellige atmosfære. Han er alltid trygg og rolig. Med sin fullkomne forutseenhet ser han enden fra begynnelsen, og det er hverken hastverk eller nøleri i det han gjør. Vi kan ikke tenke oss Gud forvirret eller engstelig. En slik tanke er helt fremmed for vår oppfatning av hans evige majestet. Det fins ikke det problem han ikke har løsning for, ikke noen vanskelighet så stor at han (C) The Autotype Fine Art Comp., Ltd. ikke finner en utvei for den. «Ingen ting er for vanskelig» for Herren. Se Jer. 32, 17. Guds Sønn åpenbarer de samme karaktertrekk som hans guddommelige Far. Han ble kalt «fredsfyrste», og hans herredømme skal «bli stort og freden bli uten ende». Es. 9, 6. 7. Det er fordi han forstår fredens hemmelighet. Han har vært hos Faderen «fra evighets dager» (Mika 5, 1) og kjenner derfor som ingen annen den fullkomne fred og vet hvorledes en kan få den. Da han kom til jorden og levde som et menneske blant mennesker, var det særlig ett trekk hos ham som både hans venner og fiender la merke 97 Fredsfyrsten rider inn i Jerusalem. «Han er vår fred,»sier apostelen Paulus. — Ktter Dorc. 7 98 til, og det var hans fullkomne harmoniske karakter. Ingen ting så ut til å forstyrre ham unntagen synet av menneskelig lidelse og sorg. Se Joh. 11, 13. Hensynsløs kritikk og hårde ord gjorde ingen virkning på ham. Han gikk sin egen stille gang med et uforstyrrelig sinn som forbauset alle. Selv da han på Golgata ble naglet til korset, ba han for dem som pinte ham. Han var i sannhet fredsfyrsten, som gang på gang innbød de trette og sorgfulle menneskene til å følge etter ham og få del i hans ro og fred. «Kom til meg,» sa han med sympati og mildhet. «Kom til meg, alle I som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi eder hvile! Ta mitt åk på eder og lær av meg! for jeg er sak tmodig og ydmyk av hjertet; så skal I finne hvile for eders sjeler. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.» Matt. 11, 28—30. Mange som hørte hans vennlige innbydelse, byttet sin egen byrde om med hans lette åk. Bekymrede mødre og engstelige fedre fant i ham veien til fred. De lærte å hvile i Herren og vente tålmodig på ham. Se Sal. 37, 7. De begynte å forstå som aldri før hva salmisten mente da han sa: «Kast på Herren det som tynger deg! Han skal holde deg oppe.» «Min fred gir jeg eder.» Fordi Jesus visste at disiplene var i stor uvisshet angående fremtiden, sa han til dem flere ganger: «Eders hjerte forferdes ikke og reddes ikke!» Jesus var hverken engstelig eller forferdet, selv da korset ventet på ham. Han ønsket inderlig at den stille fred som preget hans egen sjel, måtte fylle dem. «Fred etterlater jeg eder,» sier han, «min fred gir jeg eder.» Litt senere kom han tilbake til dette emnet igjen. Han hadde fortalt dem at han ville vende hjem til sin Far og at han skulle sende den Hellige . Ånd som en talsmann for dem. Og så sa han: «Dette har jeg talt til eder forat I skal ha fred i meg. I verden har I trengsel; men vær frimodige! jeg har overvunnet verden.» Joh. 16, 33. Photographische Gesellschaft. «Kom til meg, alle 1 som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi eder hvileI» Således gjorde han det klart for dem at det ikke var noen som helst {r^ch Brinkar grunn for frykt, men derimot for tillit og fortrøstning. Dette at han selv seiret over verden, over kjødet og over djevelen, er en forsikring om at rett-ferdigheten til sist skal seire, og at de som tror på ham, skal få en evig lønn. Vi skulle derfor ikke tillate noen prøvelse å forstyrre vår sinnsro eller vår tillit til Guds løfter og til den kraft og seier han gir oss. Ingen grunn til bekymring. Hvor omfattende og dyrebar denne vidunderlige himmelske freden er! Den fjerner all sinnsuro på grunn av fortiden, alle bekymringer for det nærværende og all frykt for fremtiden. Den bringer hvile til urolige hjerter. Til det sorgtunge hjerte bringer den en følelse av frigjørelse som oppkvik-ker hele ens liv. Har du, leser, funnet dette ? Eller går du omkring med en byrde som det siett ikke er Jesu mening du skal bære ? Hvis det er tilfellet, så bring den til ham nå og legg den ved hans føtter. Kan hende grunnen til bekymringene dine er en eller annen synd du gjorde for flere år siden. Du bekjente den for Gud og ba om tilgivelse, 99 men av en eller annen grunn tviler du på om du har fått den, og du bærer på den synden liksom de fangene i oldtiden som ble dømt til å bære et lik på ryggen til de selv døde. Kom heller og finn fred i Gud. Du har ingen som helst grunn til å gå og bære på synder som du har bekjent og forlatt. Gud er «trofast og rett-ferdig, så han forlater oss syndene». 1 Joh. 1, 9. Og Paulus minner oss om ■ at når vi er «rettferdiggjort av troen», og således fri for skyld, «har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus». Rom. 5, 1. Full og fri tilgivelse. Til hver angrende synder sier Gud: «Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky, vend om til meg, for jeg gjenløser deg! Juble, . . . rop med ffyd, . . . bryt ut i jubel!» Es. 44, 22. 23. Vi skal rope og juble av giede over den fulle og frie frelsen Gud har skaffet oss, og vi skal holde opp med all unødig bekymring. «Så langt som øst er fra vest,» forsikrer han oss, «lar han våre misgjerninger være langt fra oss.» Sal. 103, 12. Vi bør minnes hvordan han gjør dette og «se der Guds Lam, som bærer verdens synd». Joh. 1, 29. Les også disse vakre ordene hos Esekiel, ord som bare en Gud full av kjærlighet og medynk kan ha inspirert: Når «den ugudelige gir pant tilbake, godtgjør det han har røvet, følger livets bud, så han ikke gjør urett, da skal han visselig leve, han skal ikke dø. Ingen av de synder som han har gjort, skal tilregnes ham; rett og rettferdighet har han gjort, han skal visselig leve.» Esek. 33, 15. 16. «Hvem er en Gud som du,» spør profeten Mika, «en Gud som tar bort . misgjerning og går overtredelse forbi for dem som er tilbake av hans arv ? Han holder ikke til evig tid fast ved sin vrede, for han har lyst til miskunnhet. 100 Han skal igjen forbarme seg over oss, han skal trede våre misgjerninger 101 under føtter. Du skal kaste alle deres synder i havets dyp.» Mika 7, 18. 19. Har du noen gang tenkt over hva dette siste uttrykket betyr? Havet er på sine steder meget dypt. I Stillehavet har man funnet dybder på over ti kilometer. I en slik dybde biir trykket så fryktelig at et sunket skib ville bli klemt aldeles flatt. Ingen dykker kan nå dit ned, og ingen menneskelig oppfinnelse kan bringe et vrak der nede fra opp til overflaten. Det vil være begravd der for alltid. Det er nettopp hva Gud vil gjøre med syndene dine hvis du angrer dem og ber ham om tilgivelse. Han vil billedlig talt kaste dem på havets bunn for aldri mer å tenke på dem, så dypt at det ikke er tale om at noen skal få dem fram til overflaten igjen. Hvorfor skal du da gå og bekymre deg for dem? Hvorfor ikke helt over late dem til ham og så finne hvile for sjelen din? Foto: Albert Steiner. St. Moritz. Sommer ved St. Moritz. AOVENTtST heritage center Jam«e Whlt« library •ndrews university Jesus henviste til lil* jene på marken for å illustrere den kristnes rette tillitsf ullhet og sjelefred. rj ’2/***r*»r Å m jnpplM t >’• . 1 02 Kraft til å seire. Men kan hende grunnen til uroen din ikke stammer fra en fjern fortidssynd, men fra en fristelse som plager deg i dag. Det er ikke få mennesker som synes å leve i en stadig frykt for å bli fanget i en eller annen av fristerens snarer. Men skjønt vi alltid burde være på vakt mot Satans listige angrep, er det ingen grunn til å la oss bli forstyrret i sjelen. Leser vi ikke at Herren vil «utfri de gudfryktige av fristelser»? 2 Pet. 2, 9. Og sier ikke Judas at Gud «er mektig til å verne om eder, så I ikke snubler, og å stille eder lyte-løse fram for sin herlighet i fryd»r Vers 24. Jesus hos Marta og Maria. Hans undervis* ning der lærer oss ikke å gå så opp i de jor* diske sysler at vi for* sømmer vår sjels pleie. Herlige løfte! Han vet hvordan han skal fri oss fra fristelser. Han vet hvordan han skal bevare oss fra fall. Hans nåde er nok for hver konflikt med synden. Han lar oss «mer enn seire». Seieren har vi i Kristus. «Men,» sier du, «kanskje kommer jeg til å synde igjen.» Ja, kanskje det. Men selv om vi ikke har lov til å synde, så hender det at fristeren legger sine listige snarer og fanger oss. Da skal vi vite at «da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige». 1 Joh. 2, 1. «Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham. For han vet hvorledes vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv.» Sal. 103, 13. 14. Jesus som døde på Golgata for vår frelse, sitter «ved Guds høyre hånd» og «går i forbønn for oss». Rom. 8, 34. Han bærer vår sak fram for Faderen. «I like måte kommer også Ånden vår skrøpelighet til hjelp; for vi vet ikke hva vi skal be om, slik som vi trenger det; men Ånden selv går i forbønn for oss med usigelige sukk.» Skjønt vi ikke straks har nådd opp til det ideal Gud har stilt opp for oss, så har han likevel gjort alt for å hjelpe oss i vår svakhet. I stand di å hjelpe. Ja, vi har en sikker hjelp i himmelen. Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd, som tilsammen utgjør kjærlighetens hellige treenighet, er dypt inter-essert i vårt ve og vel og i vår kamp mot synden. Alle himmelens engler er «tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse». Hebr. 1, 14. Himmelen vil gjøre alt for å hjelpe dem som har viet sitt liv til Gud og således alliert seg med lysets makter i kampen mot mørkets hær. Alle overtredelser og synder som er blitt bekjent for Gud, vil bli tilgitt. Heller ikke vil noen som har bedt om hjelp i kampen mot synden, bli skuffet. Det faktum at Jesus er ved Guds høyre hånd i himmelen, er en stadig garanti for at den menneskelige naturs svakheter og vårt stadige behov for guddommelig hjelp biir forstått der oppe. «For vi har ikke en ypperste-prest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd.» Hebr. 4, 15. «For derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som biir fristet.» Hebr. 2, 18. Legg merke til hvordan denne forsikringen om hjelp biir gjentatt. Han er ikke bare i stand til å bevare, men til å komme til hjelp. Og det kan han fordi han ble som en av oss og levde som menneske blant menneskene. Hvorfor kan vi ikke da stole mer på ham og ta ham på hans ord ? Det er ingen grunn til frykt. La oss heller «trede fram med frimodighet for nådens trone, forat vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid». Hebr. 4, 16. 1 03 Paulus og Silas i fengs slet i Filippi. I urok« kelig tillit til Guds le« delse kunne de lovprise Herren midt i de hår« deste prøver. Kan stille alles behov. Et Guds barn behøver aldri være bekymret for hvordan han skal få dekket sitt daglige behov. Dette forklarte Jesus så tydelig i bergprekenen. Han viste disip-lenes oppmerksomhet til blomstene på marken og sa: «Men kier Gud således gresset på marken, . . . skal han da ikke meget mer kle eder, I lite troende? Derfor skal I ikke være bekymret og si: Hva skal vi ete, eller hva skal vi drikke, eller hva skal vi kle oss med ? . . . Eders himmelske Far vet at I trenger til alt dette. Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift!» Matt. 6, 30—33. Hvilken fred i sjelen vi alle kunne ha om vi bare fulgte dette råd fra himmelen! Det betyr naturligvis ikke at vi skal være dovne og likegyldige i vårt arbeid eller i å sørge for vår familie, for sløvhet og dårlige forberedelser i arbeidet biir fordømt i Guds ord. Men det betyr at vi som Guds barn ikke skal bekymre oss så meget for alt dette timelige, men stole mer fullt og helt på vår himmelske Fars omsorg. Det var denne hemmeligheten om hvile i Herren som Jesus søkte å få den travle Marta til å forstå: «Marta! Marta! du gjør deg strev og uro med mange ting,» sa han, «men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal tas fra henne.» Luk. 10, 41. 42. Han visste så godt at en måtte passe på arbeidet i hjemmet, men hans altseende øye oppdaget snart at Marta var altfor travelt opptatt med husar-beidet og for lite opptatt med det som hørte Gud til. Hun ståket og stimet ] 04 og mente hun ikke hadde tid til å sitte ned hos Jesus. Hadde hun bare tatt noen få øyeblikk til å samtale med ham, ville sjelen hennes ha fått hvile. ^ 05 Hun skulle ha stilt det viktigste i første rekke, men hun stilte det sist. Han svikter aldri. Det hender nok at Gud leder barna sine gjennom prøver og vanskelig-heter for å prøve deres tro og lojalitet, men han svikter dem aldri. «Jeg vil ingenlunde slippe deg og ingenlunde forlate deg,» er et annet herlig løfte som han gjerne vil oppfylle. Kan hende du nettopp går gjennom en slik erfaring nå. Hold da bare fast ved ham. Selv om utsiktene er mørke, så vil engang lyset bryte fram. Det er når Jordan flyter over sine bredder og når alt ser umulig ut, at han vil åpne en vei. Han vil ikke svikte deg. En kvinne jeg kjente, fortalte meg denne opplevelsen: Hun hadde i lang tid vært syk, og mannen hadde vært uten arbeid, og de hadde brukt opp alle sparepengene sine. Til slutt hadde hun ikke matbiten igjen i huset. Den lille piken hennes måtte gå på skolen uten frokost, og da hun kom hjem, var det ingen middag til henne. Situasjonen var fortvilet. «Mamma,» sa den lille piken til sin gråtende mor, «Jesus kan sikkert ikke mene at vi skal sulte.» «Nei, det tror ikke jeg heller,» svarte moren, «men jeg skulle ønske han ville gjøre noe for oss snart!» Mens hun talte, syntes motet å vende tilbake til henne, og hun gikk bort til det gamle pianoet som de ennå eide, og begynte å synge den kjente sangen «Gud er god». «La oss nå be en gang til,» sa hun. «Jeg kan ikke tro at Jesus har glemt oss.» Alle tre knelte ned og ba Gud om å sende dem hjelp i nøden. Da moren reiste seg, sa hun plutselig: «Jeg tror vi innen ti minutter vil få et brev som inneholder penger.» Den lille piken lo og gikk ut for å møte postbudet. Det var virkelig et brev, og piken løp til sin mor med det. Moren åpnet brevet, og det falt en sjekk på fem kroner ut. Den neste dagen kom en fremmed herre og spurte etter mannen. Han hadde et arbeid for ham som ville ta tre dagers tid. Mannen tok med giede imot tilbudet. Han fikk mer arbeid, og siden den dagen har familien aldri lidt noen nød. Det er sant at Gud aldri svikter sine barn. Engang hørte jeg en predikant som sa: «Jesus slipper ikke et menneske,» og jeg er blitt mer og mer overbevist om at han talte sant. Slå fast i ditt hjerte at «alle ting tjener dem til gode som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt». Rom. 8, 28. «Alle ting» hos apostelen Pau-lus betydde skibbrudd, stening, fengsel, slag, «i strev og møye, ofte i nattevåk, i hunger og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet» foru ten «omsorgen for alle menighetene». 2 Kor. 11, 24—28. Likevel var han sikker på at alt dette hadde en plass i Guds plan for ham og at alt sammen tjente til det gode. Det var grunnen til at hans sjel alltid var fylt med en guddommelig fred. Det var grunnen til at han kunne synge i fengslet mens føttene hans var lenket og ryggen blodig av slag. Ap. gj. 16, 25. Det fins ikke noe som i den grad kan gi sjelen ro som en fullkommen tro på at alt en gjør, biir gjort på befaling av Gud. Det er en stor hjelp i prøvende og vanskelige tider å kunne se opp til Gud og si: «Jeg setter min lit til deg, Herre!» Sal. 31, 15. Veien til fred. Hvorledes kan vi få denne Guds fred inn i våre hjerter ? Det er bare én .måte det kan skje på, og det er ved å be. Hvis du føler deg overanstrengt, nervøs, hissig og bekymret — mon det da ikke er fordi du ikke har bedt nok ? Bønn, som er en virkelig samtale med Gud, er det eneste som kan bringe Englene — «er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjes neste for deres skyld som skal arve frelse?» Hebr. 1, 14. ro til sjelen. Bønnen løfter mennesket opp fra livets travelhet og inn i den ro og fred som omgir Guds trone. Den kan forandre vårt syn på livet og sette de jordiske interesser der de hører hjemme. Den hjelper oss til å forstå at «det synlige er timelig, men det usynlige evig». 2 Kor. 4, 18. Bønnen er oppløftende, inspirerende, urostillende. Forsømmelse av bønn er en av de største farer kristenheten står overfor i dag, fordi en slik forsømmelse er den første spiren til åndelig svakhet og frafall. Unnlater du å be, så bryter du kontakten med kilden til alt åndelig liv, og du vil ikke kunne unngå at sjelen åndelig talt kommer til å sulte. Men når dagen er så travelt opptatt som den oftest er i vår tid, faller det så lett å overbevise seg selv om at en ikke har tid til bønn. Men hvordan er det med avisene som du gjerne har tid til overs for før du går på arbeid om morgenen ? Hvordan er det med radioprogrammene, ukebladene og alt annet som tar kveldstimene etter at arbeidsdagen er slutt, og de hundrer andre interesser som krever oppmerksomheten din når uken er til ende? Alt dette tar sin tid, så at bønnen biir forsømt. Men vi m å finne tid, ejlers vil vi snart miste forbindelsen med Gud, og vi vil langsomt men sikkert gå ned i evig fortapelse. 107 Barnet Samuel. «Tal, Herre, din tjener hø« rer!» Lykkelige er de som alt i barneårene har lært å be en slik bønn. Jo mer oppjaget og hvileløst livet er, og jo mer alvorlig tiden er som vi lever i, desto mer påkrevet er det at vi ber mer for oss selv og familiene våre. Særlig bør vi sette det rette eksemplet for barna våre. Velsignet være de mødre og fedre som ennå lærer de små å be. De gjør mer for å hjelpe den oppvoksende slekt enn noen annen kan gjøre. De viser de unge veien til Guds rike og vever inn i deres liv uvurderlige prinsipper som vil gjøre dem til menn og kvinner med en edel karakter i årene som kommer. Og dersom vi skal få hele fylden av Guds fred inn i våre hjerter, må vi legge alt fram for ham i bønn. Ikke bare noen av interessene våre, men alle sammen. Det var det rådet apostelen Paulus ga fra dypet av sitt hjerte etter et langt og seirende liv. «Vær ikke bekymret for noe,» skrev han til filippenserne, «men la i alle ting eders begjæringer komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takksigelse; og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare eders hjerter og eders tanker i Kristus Jesus.» Fil. 4, 6. 7. Leser, ønsker du at en slik vidunderlig fred skal fylle ditt eget hjerte? Du kan få den hvis du alvorlig og oppriktig ber om den. Bring bare alt til Gud i' bønn. Legg byrden ned ved hans føtter, og hvil i tro på løftene om hans omsorg og beskyttelse og hans omhu for alt ditt behov. 108 FRED SOM EN FLOD Når freden som floden bedekker min vei, når sorgen nedbøjer min sjel; hva enn er min lodd, du har lært meg å tro Det er vel, ja, med deg er alt vel. Når Satan meg plager med nød og besvær og søker å få meg til treil, da flyr jeg i tro til min Frelser så kjær; for han utgjøt sitt blod for min sjel. 0, Herre, bevar oss for livet hos deg, fra djevelens løgn oss utfri, at vi i din himmel må synge din pris til din ære med skjønn melodi. Alt er vel med min sjel, alt er vel, alt er vel med min sjel. «Se, jeg står for døren og ban* ker; om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.» Ap. 3, 20. — Etter maleri av 11. Zatzka. Attende kapitel UNDERFULL TRØST Et budskap til de bedrøvede De som sørger - Pantet på oppstandelsen - Hvor er de døde? Dødens korte varighet - Tiden for oppstandelsen Gud glemmer ingen - Alle tårer skal tørkes bort „Han helbreder dem som har et sønderknust hjerte, og forbinder deres smerteful le sar.u Sal. 147. 3. Det fins ikke en bok i verden som kan trøste sorgtunge hjerter slik som den vidunderlige bibelboken. Den kommer med et særskilt budskap fra kjærlighetens Gud til alle lidende og til slike som sørger over tapet av sine kjære som døden har tatt bort. Da Jesus kom fra himmelen for å bo blant menneskene, begynte han sin virksomhet med disse ordene: « Herrens Ånd er over meg, fordi han salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige; han har utsendt meg for å forkynne fanger at de skal få frihet, og blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte i frihet, for å forkynne et velbehagelig år fra Herren.» Luk. 4, 18. 19. Han brakte i sannhet et trøstens budskap. Mang en tåre tørket han bort fra gråtende øyne, mangt et smil brakte han til ansikter furet av sorg og smerte, og mangt et håp tente han i hjerter fylt med fortvilelse. Hvor han gikk etterlot han seg spor av lykke, og hans vei til Golgata var opplyst av befrielsens sanger sunget av de hundrer han hadde helbredet og velsignet. Der har vi de ti spedalske som han renset. De var blitt bannlyst fra hjemmet og alt de elsket, dømt til å være utskudd og tiggere resten av sitt liv. 111 Jesus i Getsemane. «En engel fra himmelen åpenbarte seg for ham og styrket ham.» Luk. 22,43. — Etter G.Doré. Tror du ikke de gledet seg da de merket at sporene av den fryktelige syk-dommen var forsvunnet fra deres uttærte legemer? Det var det største, det lykkeligste øyeblikk i deres liv. Så begeistret var de at ni av dem endog 112 glemte å takke velgjøreren for det de hadde fått. Luk. 17, 17. 18. Der har vi mannen som av kameratene sine ble firt ned gjennom taket 'j j J Tenk deg hans overstrømmende giede da han hørte disse livgivende ordene: «Stå opp og ta din seng og gå hjem til ditt hus» (Mark. 2, 11), og han Der har vi den stakkars blinde Bartimeus. Søk å forestille deg gieden hans da han hørte Mesterens ord: «Din tro har frelst deg» (Mark. 10, 52), og fant at det fryktelige mørke var forsvunnet, og der foran ham lå naturen som han hadde drømt om, lys og vakker, og det beste av alt, han så }esus av Nasaret selv. Der har vi den ynkelige døve mannen som også hadde vondt for å tale. Han kunne ikke høre fuglesangen eller barnas latter eller sine venners stemmer. Hvilken ubeskrivelig fryd fylte ikke hans hjerte da han følte den store Læges berøring og hørte hans milde stemme: «Lat deg opp» (Mark. 7, 34), og fant at han kunne både høre og tale. Her har vi den stakkars kvinnen som rørte ved sømmen av klærne hans. Hvor fortvilet hun var over lidelsen sin, og hvor bekymret hun hadde vært når hun hadde sett at alt hun eide var gått med til leger hun forgjeves hadde søkt hjelp hos. Hvem kan beskrive den befriende følelsen som fordi han var verkbrudden og de ville være sikre på at Jesus fikk se ham. kjente at sykdommen var vekk og hele kroppen hans var fylt med kraft og helse. kom over hennes trette sinn og lemmer da hun følte Kristi helbredende kraft utføre sitt mirakuløse verk? Hennes hjerte fløt over med takk da hun hørte ham si: «Datter! din tro har frelst deg; gå bort i fred!» Luk. 8, 48. Jairus’ datter biir vek* ket opp fra de døde. 8 'I 'I 4 Et budskap til de bedrøvede. Slik søkte Jesus daglig å åpenbare Guds kjærlighet for menneskene og å bringe himmelens kraft i berøring med menneskenes nød. Igjen og igjen så han på menneskene som flokket seg om ham for å høre ham, og da «ynkedes han inderlig over dem; for de var ille medfarne og forkomne, lik får som ikke har hyrde». Matt. 9, 36. Aldri har noens hjerte vært mer fullt av medynk enn hans hjerte var. Og han er den samme i dag. Han kjenner vekten av hver byrde som hans barn bærer, og hans hjerte har medynk og sympati med dem. Han er med dem i alle deres trengsler. Kan hende han ikke alltid som svar på bønn tar prøvelsen fra dem, men han gir nåde og kraft til å bære den og løfte om frihet og fullkommenhet i den kommende verden. Til alle som på den måten lider, sier han som han sa til sin tjener Paulus: «Min nåde er deg nok; for min kraft fullendes i skrøpelighet.» 2 Kor. 12, 9. Slike ord kan være vanskelige å forstå i skuffelsens og smertens tid, men «Lasarus, kom utl» Lik« som Jesu mektige ord den gangen vekket den døde opp, slik skal hans røst lyde og opp« reise våre kjære på oppstandelsens dag. det hjerte som helt har overgitt seg til Gud, vil oppdage den skjulte betydningen av den. Den store evangelisten Charles Haddon Spurgeon, som led meget under en dårlig helse, sa engang til elevene sine: «Det fins mange skriftsteder i Bibelen som dere aldri vil komme til å forstå før en eller annen prøvende erfaring skal tolke dem for dere. Forleden kveld kjørte jeg hjem etter en dags tungt arbeid. Jeg følte meg slitt og nedtrykt, da dette skriftstedet plutse-lig som et lyn slo ned i meg: «Min nåde er deg nok.» Jeg kom hjem og jeg slo opp til skriftstedet, og jeg leste det på denne måten: «Min nåde er DEG nok,» og jeg sa: «Ja, jeg skulle mene det, Herre,» og jeg brast ut i latter. Aldri før da hadde jeg forstått hva Abrahams hellige latter var. Nåden syntes å gjøre vantroen så absurd. Det var som med den lille fisken som var tørst, og var redd for å drikke elven tørr, og fader Themsen sa: «Bare drikk, lille fisk, min strøm er deg nok.» Eller det var som om en liten mus i Egypts kornmagasiner skulle være redd for å dø av sult etter de syv overflødige årene, og Josef hadde sagt: «Godt mot, lille mus, mine kornmagasiner er deg nok.» Og videre tenkte jeg meg en mann oppe på en fjelltopp som sa til seg selv: «Jeg ånder inn så mange kubikkfot luft hvert år, så jeg er redd for at jeg kommer til å bruke opp alt surstoffet i atmosfærens Men jorden ville bare si: «Bare pust vekk, menneske, og fyll lungene dine, for min atmosfære er deg nok.» Å, brødre, vær sterke i troen. Liten tro vil bringe deres sjeler til himmelen, men stor tro vil bringe himmelen til deres sjel.» De som sørger. Men sin ømmeste sympati viser likevel Mesteren dem som sørger over tapet av de kjære som døden har tatt fra dem. Vi finner neppe et vakrere skriftsted i Bibelen enn det der Jesus trøstet den gråtende Maria og Marta da deres bror Lasarus var tatt fra dem. Der er det vi leser at « Jesus gråt», 115 og sikkert er det at dette korteste verset i Bibelen er det som inneholder den dypeste guddommelige medynk. Der ser vi Guds Sønn ta del i menneskenes sorg. Der ser vi ham blande sine tårer med deres. Vi behøver ikke noe annet bevis på ektheten av hans interesse for oss og hans kjærlighets ufattelige dyp. Men Jesus kom ikke bare for å gråte, men for å hjelpe. Som en stor og kjærlig bror full av sympati trådte han inn i denne familien og visste nøy-aktig hva han skulle gjøre for at alt skulle bli godt. Han gikk med dem til graven, og etter at han hadde bedt til sin Far, ropte han: «Lasarus, kom ut! Da kom den døde ut, bundet med liksvøp på føtter og hender.» Joh. 11, 43, 44. Velsignede trøstermann — som ikke bare tar del med oss i sorgen, men som reiser våre døde opp! Og nettopp her ligger verdien av hans trøst. Han er ikke bare en som har sympati med oss, men han er seierherre over døden, og i hans sympati er blandet forsikringen om at han kan og vil bringe de døde fram fra graven en dag. «For dette er min Faders vilje at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og at jeg skal oppreise ham på den yt-terste dag.» Joh. 6, 40. Det er altså et liv bakom graven. Det er et håp om en glad gjenforening i et evig land. Pantet på oppstandelsen. Du som sørger, ly tt til Jesu ømme ord til den sorgtunge Marta: «Jeg er oppstandelsen og livet; den som tror på meg, om han enn dør, skal han dog leve, og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.» Joh. 11, 25. 26. Dette var sikkert den dristigste påstand Jesus noen gang hadde kommet med, men han beviste sannheten av disse ordene ved å kalle Lasarus fram 116 fra graven etter at hans legeme alt var begynt å gå i forråtnelse. Jairus’ datter ble også brakt tilbake til livet, og enkens sønn i Nain ble 117 reist opp fra de døde. Men det største beviset ga han da han selv sto fram fra Josefs grav som et personlig vitne om at døden ikke kunne holde ham fast. Det faktum at Jesus sto opp fra de døde, er et direkte pant på at alle døde engang skal bli reist opp til liv igjen. Det er ingen som helst grunn til å tvile på at han som er oppstandelsen og livet, vil bringe de døde tilbake fra graven når tiden kommer. «Sannelig, sannelig sier jeg eder,» sier han, «den time kommer, og er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve. For liksom Faderen har liv i seg selv, således har han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv. . . . Undre eder ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst, og de skal gå ut, de som har gjort godt, til livets opp-standelse, de som har gjort ondt, til dommens oppstan-delse.» Joh. 5, 25-29. Et herlig løfte! Alle «de som er i gravene, skal høre «Jeg er oppstandelsen og livet; den som tror på meg, om han enn dør, skal han dog leve.« Joh. 11, 25. 118 hans røst». Våre døde har ikke forlatt oss for evig. På oppstandelsens herlige morgen skal alle de som har elsket Jesus, stå opp igjen og i evighet være sammen med ham. Apostelen Paulus var så overbevist om denne sannheten at han sa: «Er det ikke noen oppstandelse av døde, da er heller ikke Kristus oppstanden; men er Kristus ikke oppstanden, da er vår forkynnelse intet, da er også eders tro intet; ... da er I ennå i eders synder, da er altså de fortapt som er hensovet i Kristus. Har vi bare i dette liv satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker.» 1 Kor. 15, 13—19. De dødes oppstandelse er derfor en absolutt sikkerhet. Det er likeså sikkert som at Jesus døde og sto opp igjen. Å tvile på oppstandelsen er det samme som å tvile på grunnvollen for vår tro. Å forkaste oppstandelsen er det samme som å forkaste kristendommen. Alle som sørger over tapet av sine kjære som er døde i Kristus, kan trygt bygge sitt håp på oppstandel-seshåpet. Hvor er de døde? Ganske naturlig vil dette spørsmålet komme oss i tanken: Hvor er de døde mens de venter på oppstandelsen? Jesus svarte på dette spørsmålet da han talte om Lasarus. «Lasarus, vår venn, er sovnet inn; men jeg går for å vekke ham. . . . Jesus hadde talt om hans død. ... Da sa Jesus rent ut til dem: Lasarus er død.» Joh. 11, 11-14. Sovnet inn! Hvor vakkert, hvor pmt Frelseren beskriver de dødes tilstand. De har hvile, de er fri fra alle livets sorger og bekymringer, fri fra all smerte og frykt, de venter på oppstandelsen. De ligner små barn som en kjær-lig mor har vugget i søvn. De ligger der i en dyp drømfri søvn inntil hun kysser dem god morgen neste dag. Jesu lære på dette punkt var helt og holdent i harmoni med det Gamle Testamentes inspirerte lære, en lære som han selvfølgelig var nøye kjent med. «I døden kommer ingen deg i hu; hvem vil prise deg i dødsriket?» Sal. 6, 6. Og i den 115. salmen leser vi igjen: «De døde lover ikke Herren, ingen av dem som farer ned i dødsrikets stillhet.» 17. vers. Profeten Esaias lærte den samme sannheten: «For ikke priser dødsriket deg, ikke lover døden deg; ikke venter de som farer ned i graven, på din trofasthet.» Es. 38, 18. I Predikerens bok finner vi et ennå tydeligere utsagn om dette samme faktum: «De døde vet ikke noen ting. . . . Både deres kjærlighet og deres hat og deres ærgjerrighet er det for lenge siden forbi med.» Kap. 9, 5. 6. Og den samme forfatteren skriver: «Alt det din hånd er i stand til å gjøre med din kraft, det skal du gjøre! For det fins hverken gjerning eller klokskap eller kunnskap eller visdom i dødsriket, dit du går.» Vers 10. Når profeten Daniel henviser til oppstandelsen, sier han at «mange som sover i jordens muld, skal våkne opp». Dan. 12, 2. Slik forteller Bibelen oss tydelig at de døde alle sammen sover en ube-visst søvn, og de vil ligge slik inntil Guds Sønns røst skal kalle dem tilbake til liv og bevissthet. Hvilken trøst en slik lære bringer med seg! Vi behøver ikke bli urolige ved tanken på at våre kjære skal pines i noen «skjærsild», eller at de fra himmelen skal se ned på en eller annen av deres kjæres sørgelige skjebne. Heller ikke behøver vi tenke på at de kanskje skulle gå omkring i rommet som spiritistmedier. Nei, de sover og vil ikke vite noen ting før Jesus vek-ker dem av søvnen. Dødens korte varighet. Selv om det kan synes for oss som om tiden er lang da vi må være skilt fra våre avdøde og at det er så lenge før vi skal se dem igjen, kan vi trøste oss med den tanken at for de døde er denne tiden bare som «et øye- 119 120 blikk». De er i en absolutt ubevisst tilstand og har således ikke noen anelse om at årene går. For dem er det som om dødsøyeblikket er det samme som oppstandelsesøyeblikket. La tanken hvile ved denne herlige kjensgjerningen et øyeblikk. Kan hende din kjære mor gikk bort under store smerter og med Jesunavnet på sine leper. Du sørget svært og kan ikke tenke på den dagen uten at tårene kommer fram igjen. Men nå hviler hun, og hennes neste tanke vil omfatte Jesus — og deg. På oppstandelsens herlige dag vil hun våkne opp for å møte sin frelsers smilende ansikt, og så vil hun se etter deg om du har fulgt etter henne. Tenk også på de mange hensovede hellige gjennom alle slekter. Der har vi Stefanus, den første kristne martyren. Mens han ble stenet til døde, ropte han plutselig: «Nå ser jeg himlene åpne, og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.» Og så dro han sitt siste sukk og sa: «Herre Jesus, ta imot min ånd!» Og så «sov han inn». Ap. gj. 7, 54—60. Århundrene har gått, men ennå hviler han. Men på oppstandelsens morgen vil det for Stefanus se ut som at Jesus stiger ned fra himmelen bare for å redde ham, Stefanus, fra mengdens raseri. De tause krigsmonumenter som siden den forrige storkrigen er reist til ære for de falne på slagmarkene i Frankrike og Belgia, taler et mektig språk cm dødens makt. Øksen biir løftet og faller ned over apostelen Paulus’ nakke. Det neste øyeblikket, forekommer det ham, kommer Jesus fra himmelen for å fri ham ut fra denne hans ufortjente skjebne. Vår kjære Peter, som ble korsfestet liksom Mesteren selv, dro sitt siste sukk i stor smerte. Han våkner i oppstandelsen og ser Jesus komme der for å gjøre ende på hans lidelser for evig. Trofaste kristne biir kastet for løvene i det store Colosseum i Rom. De ser de fryktelige dyrene nærme seg, de ser det siste fryktelige sprang, føler kan hende et drepende slag, og våkner på oppstandelsens morgen og ser Jesus komme for å fri dem fra den fryktelige redselen. Soldatkirkegård ved Verdun med Frank« rikes største krigs« monument. — «Alle de som er i gravene, skal høre hans røst.« Joh. 5, 28. Menn, kvinner og små barn, som også har vært tro mot Guds ord, lider på samme måte martyrdøden under fryktelige pavelige forfølgelser og inkvi-sisjonens forferdelige redsler i den mørke tidsalder. De utånder på pine-benken, på bålet, over langsom ild og i stinkende huler under jorden. Alt synes å være håpløst for dem, men likevel våkner de ved lyden av Jesu røst og ser ham komme i herlighet for å sette dem i frihet og lønne dem for deres trofasthet med giede, fred og herlighet i all evighet. Tiden for oppstandelsen. Vi kan alle sammen se hen til oppstandelsen ved vår Herres og Frelsers Jesu Kristi komme med et sikkert håp om å se våre kjære igjen, dem som døde i troen på ham. «Se, jeg sier eder en hemmelighet: Vi skal ikke alle hensove, men vi skal alle forvandles, i et nå, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal 121 'I 22 lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal forvandles. For dette forgjengelige skal bli iført uforgjengelighet, og dette dødelige bli ikledd udødelighet. Og når dette forgjengelige er ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige er ikledd udødelighet, da oppfylles det ord som er skrevet: Døden er oppslukt til seier. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier ?» 1 Kor. 15, 51-55. I sitt brev til tessalonikerne la han fram dette faktum ennå mer tydelig: «Vi vil ikke, brødre,» skriver han, «at I skal være uvitende om de hensovede, forat I ikke skal sørge således som de andre, som ikke har håp. For så snart vi tror at Jesus døde og stod opp, så skal og Gud ved Jesus føre de hensovede sammen med ham [nemlig fra graven]. For dette sier vi eder med et ord av Herren at vi som lever, som biir tilbake inntil Herren kommer, skal ingenlunde komme i forveien for de hensovede; for Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå; deretter skal vi som lever, som biir tilbake, sammen med dem rykkes i skyer opp i luften romerkeUeren™S n™te r f°r * mØte Herren, og så skal vi alltid være med Herren.» 1 Tess. 4, 13—17. synet av kristne mar* tyrers død på bålet. Hele vårt håp om å møtes igjen med dem vi har elsket og mistet, vil således bli oppfylt når Jesus kommer i herlighet ved sitt annet komme. Når han stiger ned fra himmelen og kalier fram fra graven dem som har sovet inn i troen på ham, og når han forvandler de levende rettferdige, vil atskil-lelsens natt for evig være endt. Da skal vi alltid få være hos hverandre og hos Herren. «Trøst da hverandre med disse ord,» føyer apostelen til (vers 18). Dette er den trøst vår himmelske far gir dem som sørger: overbevisningen om at de døde sover, vissheten om en herlig oppstandelse og gjenforening ved Kristi annet komme. Gud glemmer ingen. Det er en trøstende tanke dette at Gud på den store lønningsdagen ikke vil glemme en eneste en som har gitt etter for den Hellige Ånds påvirkning og gitt sitt hjerte til ham. Hvert eneste menneskes navn og karakter vil tydelig stå for ham. Han har tellet hårene på våre hoder, og det vil ikke være vanskelig for ham å kalle hver eneste sjel tilbake til livet igjen. Det var tilliten til dette den trofaste patriarken Job hadde. «Jeg vet min gjenløser lever,» sa han, «og som den siste skal han stå fram på støvet. Og etter at denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud, han som jeg skal skue, meg til gode, han som mine øyne skal se og ikke noen fremmed.» Job 19, 25—27. «Så legger et menneske seg ned,» sier han ved en annen anledning, «og reiser seg ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke — de vek-kes ikke opp av sin søvn. Å om du ville gjemme meg i dødsriket og skjule meg der til din vrede var over — om du ville sette meg et tidsmål og så komme meg i hu!» Kap. 14, 12. 13. Ville Gud komme ham i hu ? 123 tfGlemmer vel en kvin* ne siti diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg.» Es. 49, 15. Ja, ganske sikkert. «Alle min krigstjenestes dager skulle jeg da vente, til min av-løsning kom; du skulle da rope, og jeg skulle svare deg; etter dine henders verk skulle du lenges.» Vers 14. 15. Nei, Gud skal ikke glemme sin tjener Job. Skjønt tusener av år har gått siden han døde, så vil Gud på oppstandelsens morgen «lengte etter sine henders verk». Den trofaste patriarken vil få høre sin Herres røst og lytte til den med giede. Og til alle sine trofaste barn sier Gud: «Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn ? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg. Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg.» Es. 49, 15. 16. Ja, Gud vil huske alle dem som elsker ham, og hans herlige røst vil kalle dem fram fra graven til en strålende udødelighet med en evig ungdom over seg. Engler vil samle dem fra den ene enden av himmelen til den andre og følge dem med gledessanger til Faderens hus. Se Matt. 24, 31. Alle tårer skal tørkes bort Hvilken lykke som da vil være rådende! Hvilke gledessanger som da vil stige opp for Guds trone! Hvilken salighet som da vil fylle hvert eneste hjerte! Da skal Gud «tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer.» Åp. 21, 4. «Og Herrens forløste skal vende tilbake og komme til Sion med fryde-sang, og evig giede er det over deres hode; fryd og giede skal de nå, og 124 sorg og sukk skal £ly.» Es. 35, 10. Hvilket herlig privilegium vår kjære Frelser har beredt oss! Hvor stor 125 hans kjærlighet er til oss og hvor fullkommen hans frelsesplan! La oss giede og fryde oss i hans frelse, og la oss trøste våre hjerter i sorg og prøvelser med det herlige håpet han har gitt oss i sitt vidunderlige ord. Jeg ser et land hvor torner aldri saver, hvor ingen tistel stikker noen fot, en jord hvor aldri felles noen tårer, men evig fred fra tyranni og blod, en jord hvor ingen skarpe klinger blinke, hvor ingen krigerdrakt man finne kan, en jord hvor ingen fristelse skal vinke men dyd og fred oppfyller by og land. Og over denne jord jeg ser en himmel, som uten mulm seg hvelver høy og klar, hvor millioner stjerners glade vrimmel sin plass med sol og måne evig har. En himmel som ei vrede lyn utsender, hvorfra ei noen torden øret når — der Gud et evig salig lys antenner, som lyser over en forklaret vår. «Jeg løfter mine øyne til fjellene; hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himme« lens og jordens skaper. Han skal ingenlunde la din fot vakle, din vok* ter skal ingenlunde slumre.» Sal. 121, 1—3. — Etter maleri av L. M. Ruth. NIENDE KAPITEL DE RIKESTE LØFTER Be og ta imot - Forvent mye - Menn som ba store bønner Forteil Gud om dine ønsker - Troen det avgjørende „Jesus, vår Herre . . . har gift oss de største og dyreste løfter “ 2 Pet. 1, 4. Bibelen er full av vidunderlige løfter som åpenbarer Guds omsorg for sine barn. Den er liksom en sjekkbok med hver eneste sjekk undertegnet, så at vi bare kan skrive på det beløpet vi ønsker fra dag til dag og heve det i himmelens bank. Faktum er at de som elsker Gud og holder hans bud, er de rikeste menneskene i verden, for de har et uuttømmelig skattkammer å ta av i alle kritiske stunder. Han sier til oss i dag som han sa til Israel fordum: «Dersom du nå hører på Herrens din Guds røst, så du akter vel på å holde alle hans bud, ... da skal . . . alle disse velsignelser . . . komme over deg og nå deg. . . . Velsignet være du i byen, og velsignet være du på marken. . . . Velsignet være din kurv og ditt deigtrau! Velsignet være du i din inngang, og velsignet være du i din utgang! ... Herren skal lukke opp for deg sitt rike forrådshus.» 5 Mos. 28, 1—12. Dette rundhåndede løftet biir gjentatt i det Nye Testamentet slik vi leser det i Johannes’ første brev: «Det vi ber om, det får vi av ham; for vi holder hans bud og gjør det som er ham til behag.» 1 Joh. 3, 22. Jesus kom for å gjøre oss rike. «For I kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde,» skrev apostelen Paulus, «at han for eders skyld ble fattig da han var rik, forat I ved hans fattigdom skulle bli rike.» 2 Kor. 8, 9. Det betyr ikke nettopp at vi skal bli rike materielt sett, for det har ikke så meget å si for Gud, men rike i det som hører Ånden til, for den slags rikdom alene har varig verd. Han kom forat vi skulle bli rike på visdom, på kunnskap, rike i tro, i nåde, i kjærlighet. Se Jak. 2, 5. «Dersom noen av eder mangler visdom,» lyder det kjente løftet, «da bede han Gud, han som gir alle villig og uten onde ord, og den skal gis ham.» Jak. 1, 5. Det er typisk for Gud at han gir oss etter som vi ber ham og at han alltid gir i overflod — «et godt stoppet, rystet, overfylt mål». Luk. 6, 38. Ved en anledning takket apostelen Paulus Gud fordi de troende i Korint «i ham er gjort rike på alt, på all lære og all kunnskap». 1 Kor. 1, 5. Disse menneskene var godt stillet. Men også vi kan få Åndens gaver når vi ber om dem. I brevet til efeserne sier Paulus: « Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus.» Ef. 1, 3. Men disse velsignelsene gjaldt ikke ham alene. De er tilgjengelige for hvert Guds barn som av hjertet ønsker dem. Be og ta imot Vil du, kjære leser, få del i en fullere, rikere åndelig erfaring? Forteil da Gud om din lengsel, og husk på Frelserens løfte: «Be, så skal eder gis, let, så skal I finne, bank på, så skal det lukkes opp for eder! For hver den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, for ham skal det lukkes opp.» Matt. 7, 7. 8. I et tidligere kapitel har vi henvist til bildet i Åpenbaringens bok av Kristus som banker på hjertedøren. Men her har vi et annet bilde som han selv har tegnet for oss og som forestiller oss som banker på himmelens port. Lar han oss bli stående utenfor? Å nei. Han forsikrer oss om at han øye-blikkelig lytter til vår bønn. (C) The Autotype Fine Art Comp., Ltd. «Ta imot den Hellige And.» — Etter maleri av Frederic Shilds En dag han talte med disiplene, sa han til dem: «Hva som helst I ber om i mitt navn, det vil jeg gjøre, forat Faderen skal bli herliggjort i Sønnen.* Joh. 14, 13. Dette er et av de herlige og omfattende løftene som så ofte lyder fra Mesterens munn. Det minner oss om uttrykket «hver den» i Joh. 3, 16. Det er et uttrykk for hans uendelige rikdom og hans villighet til å dele den med alle som elsker ham. Og så føyer han dessuten denne forsikringen til: «Dersom I ber meg om noe i mitt navn, så vil jeg gjøre det,» og gjentar litt senere den samme tanken i disse ordene: «Dersom I biir I meg, og mine ord biir i eder, da be om hva I vil, og I skal få det.» Joh. 15, 7. I sannhet, herlige løfter som vi gjør vel i å ta til oss som om de gjaldt for oss alene. Her har vi det sikreste pant på guddommelig hjelp i alle våre gjøremål i livet. Hvorfor er vi da så fattige når vi kunne være rike? «I har ikke,* sier Jakob, «fordi I ikke ber.» Jak. 4, 2. La oss derfor mer frimodig komme fram for nådens trone, påberope oss Kristi navn og de løftene han har gitt oss. La oss ikke være redd for å komme med store krav når vi ber til Gud. Vi ærer ham når vi gjør det, for det viser bare at vi tror han er mektig nok til å oppfylle dem. 129 Skulle vi dømme etter den måten enkelte ber til Gud på, ville vi få den forståelsen at Gud bare er interessert i de mindre anliggender i vårt liv. Det ser ut som at mange er så redde for å nevne de store byrdene de bærer på eller de dypeste lengslene som de går med i hjertet. Men Gud ønsker at vi skal legge også de større sakene fram for ham. Det er en giede for ham å gjøre noe stort for barna sine når de ber ham om det, for han «kan gjøre mer enn alt, langt ut over det som vi ber eller forstår ». Ef. 3, 20. Legg merke til at Jesus ikke sa: «De små tingene I ber om i mitt navn, det vil jeg gjøre,» men tvert imot: «Hva som helst I ber om.» Og dette innbefatter også livets største anliggender. Til profeten Jeremias sa Herren: «Rop til meg, og jeg vil svare deg, og jeg vil forkynne deg store og ufattelige ting, ting som du ikke kjenner.» Jer. 33, 3. Det er nettopp hva han vil vi skal gjøre — rope til ham i tro og vente mektige resultater fra ham som svar på våre bønner. Jeg hørte engang om en ung evangelist i Finnland som ba Gud om å gi ham 70 sjeler, omvendt på ett år. Han fikk dem. Neste året ba han om 100 sjeler, og Gud ga ham dem som lønn for hans tro og arbeid. Dette var en bønn om noe stort og uegennyttig. Det var en bønn om at Gud måtte bli herliggjort, og «en rettferdig manns bønn har stor kraft i sin virkning». Menn som ba store bønner. Dette minner oss om andre menn som har bedt store bønner — ikke lange bønner, men virkelig store bønner. Der har vi f. eks. Elias på den minneverdige dagen da Israel ble utfordret til å velge mellom Gud og Ba’al. Tegnet på overherredømmet skulle være en ild som falt ned fra himme-. len og fortærte offeret. Da Ba als profeter og deres bønner ikke hadde hatt noen virkning tross deres mest desperate anstrengelser, trådte Elias fram 130 da kvelden nærmet seg, og sa: «Herre, Abrahams, Isaks og Israels Gud! La det i dag bli vitterlig at du er Gud i Israel, og at jeg er din tjener, og at det er på ditt ord jeg har gjort alt dette.» 1 Kong. 18, 36. Det var en ganske kort bønn, og en enkel bønn, men den åpenbarte profetens fullkomne hengivenhet for Gud, et ønske om å gjøre hans vilje og å gi hans hellige navn ære og heder. Derfor leser vi også: «Da falt Herrens ild ned.» 38. vers. Det er den slags bønner Gud alltid hører, for «dette er den frimodige tillit som vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, da hører han oss». 1 Joh. 5, 14. Esekias ba en lignende bønn da han fra assyrerkongen fikk et brev som inneholdt et krav om øyeblikkelig overgivelse av Jerusalem. Da han hadde fått brevet, leser vi, «gikk han opp til Herrens hus, og der bredte Esekias det ut for Herrens åsyn. Og Esekias ba til Herren og sa: Herre, hærskarenes Gud, Israels Gud, du som troner på kjerubene! Du alene er Gud for alle jordens riker, du har gjort himmelen og jorden. Herre, bøy ditt øre til og hør! Herre, opplat dine øyne og se! Hør alle de ord som Sankerib har sendt for å håne den levende Gud! . . . Men frels oss nå, Herre vår Gud, av hans hånd, så alle jordens riker må kjenne at du alene er Herren.» Es. 37, 14—20. Som svar på denne bønnen, som ikke bare gjaldt frelse, men også Guds ære, gikk «Herrens engel ... ut og slo hun-dre og fem og åtti tusen mann» (vers 36), og Sankerib dro tilbake til Ninive uten så meget som å ha skutt en pil mot Jerusalem. Men det er ikke bare Bibelens menn som har bedt store bønner. George «Løft eders øyne mot det høye.» «De som venter på Herren, får ny kraft.« Es. 40, 26. 31. 132 Muller fra Bristol må regnes blant disse bønnens stormenn. Han følte en byrde for de stakkars foreldreløse barn, og han la saken fram for Gud, og pengene begynte straks å strømme inn på en mirakuløs måte. Skjønt ingen ble bedt personlig om noen gave, så har stiftelsene hans i de hundre år de har stått, mottatt nesten tre millioner pund (over femti millioner kroner), og ikke langt fra atten tusen foreldreløse barn har på den måten fått et hjem. Det er et av de mest slående eksempler på bønnens betydning og et bevis på Guds villighet, også i vår tid, til å høre på og besvare de oppriktige begjæringer hans tillitsfulle barn retter ham. Vi bør også nevne dr. Barnardo og det arbeid han utførte av lignende art. Han begynte med dette arbeid for å ære Gud, og i de 70 år det har fortsatt, har det alltid vært under bønn til Gud. Og som en følge av dette arbeid har 8500 små foreldreløse barn fått husly og mat. Så har vi general Booth, frelsesarmeens utrettelige leder, som også var en mektig bønnens mann. Mens han ennå var en ung mann, ble hans hjerte rørt når han så de fattige barna ute på gaten, som gråt og ba om brød, og han bestemte seg for ved Guds nåde å gjøre noe for å hjelpe de fattige. I 1878 organiserte han frelsesarmeen, hvis god-gjørende virksomhet for hjemløse, for sultende, for fanger og dypt falne mennesker nå spenner over hele jorden. De skaffer årlig om lag 25 millioner måltider og senge-plass for 12 millioner mennesker. I alt dette ser vi en Gud som hører bønner og som finner behag i å gjøre store ting for dem som klynger seg til hans allmakt og stoler på hans hjelp. Daniel i løvehulen. Her* ren bevarte ham så lø» vene ikke kunne skade ham. Forteli Gud om dine ønsker. Når var det forresten du sist ba Gud om noe virkelig stort? Jeg mener noe utenom ditt daglige behov og om omsorg og beskyttelse for familien din ? Jeg mener noe som særlig kan tjene til å ære Gud og til å fremme hans rettferds og sannhets sak på jorden? Jeg har truffet mange mennesker som har vanskelig for å svare på dette spørsmålet, og jeg kan tenke meg grun-nen er den at de ikke på lang tid har bedt Gud om noe virkelig stort. Men hvorfor skal vi ikke gjøre det? Tenk et øyeblikk over det. Er det ikke et eller annet stort du gjerne ville se utført i din menighet eller i nabolaget eller på en fjern misjonsmark? Legg det fram for Gud og husk at alle historiens største vekkelser har begynt med noen få personer i bønn til Gud. Kan hende du føler at det største som kan hende deg er å få seier over en eller annen synd. Men er det umulig for Gud? Hvorfor ikke legge det fram for ham og si at du er villig til å gi opp den synden dersom han vil ta bort begjæret hos deg. Prøv, og du får se. Eller kanskje du lengter etter at en av dine kjære skal bli omvendt, og hittil har det sett ut som om alt du har gjort for dem ikke har ført til noe. Den verdslige sønnen din eller den oppsetsige datteren er likeså upåvirkelig nå som før, og du har nesten oppgitt håpet. Ja, jeg vet at dette vil være noe virkelig stort å be om, men løftet står fast: «Kall på meg, og jeg vil svare deg.» Du kan jo sette ham på prøve. Kan hende Gud venter på å høre bønnen din før han går til handling. Kan hende du er misfornøyd med deg selv. Du ønsker å være til større nytte i livet, men du møter hindringer på alle hold. Det ser ut som at det ikke er noen utvei, og du spør deg selv til tider om livet i det hele tatt er verd å leve. Har du fortalt Gud om det ? — fortalt ham om hva du innerst inne ønsker å være ? Er det ikke verd å gjøre et forsøk ? Husk på hva David sa: «Gled deg i Herren! Så skal han gi deg hva ditt hjerte attrår. Sett din vei i Hans Nielsen Hauges virke satte dype spor i det norske folk, og det personlige kristen« liv fikk en ny opp* blomstring. — Etter maleri av Tidemand. Herrens hånd og stol på ham! Han skal gjøre det.» Sal. 37, 4, 5. Kan hende problemet ditt er vanskelig. Det er som om et veldig fjell hever seg foran deg. Du ser ingen vei over eller rundt om det. Det ser ut som at du er kommet til slutten av dine evner. Hva skal du gjøre? Her er et forslag: «Ha tro til Gud! . . . Den som sier til dette fjell: Løft deg opp og kast deg i havet! og ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier skal skje, ham skal det vederfares.® Mark. 11, 22. 23. Tror du dette? Hvorfor ikke prøve å gjøre det, og så klynge deg til løftet fra Jesus og nevne hans hellige navn i bønnen, for «alt det I ber om og begjærer, tro bare at I har fått det, så skal det vederfares eder». Mark. 11, 24. Kan hende det nettopp var for deg dette vidunderlige løftet ble skrevet: «Min Gud skal etter sin rikdom fylle all eders trang i herlighet i Kristus Jesus.® Troen det avgjørende. En far førte sin stakkars lidende gutt til Jesus, ba ham om hjelp og sa: «Om du formår noe, så ha medynk med oss og hjelp oss!» Jesus svarte: «Om jeg formår? — Alt er mulig for den som tror. Straks ropte barnets far: Jeg tror; hjelp min vantro!® Mark. 9, 22—24. Det var et menneskelig rop, et rop som så ofte stiger opp fra vårt eget hjerte. Men Jesus hørte det og helbredet gutten. Slik vil han også i dag høre en oppriktig bønn når eller hvor som helst den biir bedt. Da apostlene engang ba ham: «0k vår tro!® svarte han: «Dersom I 1 34 hadde tro som et sennepskorn, da skulle I si til dette morbærtre: Rykk deg opp med rot og plant deg i havet! og det skulle lyde eder.» Luk. 17, 5. 6. 135 Slike ord som disse burde få oss til å føle at vi neppe har begynt å tappe velsignelser fra de himmelske forråd, og at hvor herlig vi enn synes bøn-nepe våre er blitt besvart i fortiden, så ligger det større velsignelser og venter på oss når vi bare ber om dem og er villige til å ta imot dem. Vi har stor grunn til å be om at vår tro på Gud og hans vidunderlige løfter må bli så sterk i oss at han må gi oss alt det som det er hans kjærlige hensikt å gjøre. Paulus i Aten. — «Da jeg gikk omkring og så på eders helligdommer, fant jeg også et alter som det var satt den innskrift på: For en ukjent Gud. Det som I dyrker uten å kjenne det, dette forkynner jeg eder.» Ap. gj. 17, 23. — Ktter maleri av F. Shields TIENDE KAPITEL UROKKELIGE BEVISGRUNNER Hvorledes Jesus bannlyste tvil Profetier om ham selv - Den bestemte tiden Betydningen av de sytti uker - En del av en større plan De 2300 år - Ved endens tid - Uttog av historien Fast og sikkert „Jeg er Gud, ... det er ingen som jeg, jeg som fra begynne/sen forkynner enden, og fra fordums tid det som ikke er skjedd.u Es. 46, 9. 10. Det er en bestemthet, en vidunderlig sikkerhet i Bibelen som gjør at alle som studerer den med ærefrykt, får en følelse av tillit og trygghet. Liksom dens guddommelige forfatter taler den med myndighet og ikke som feilende mennesker. Bak all dens herlige åpenbaring av Guds kjærlig-het, bak alle dens løfter om kraft, fred og trøst, bak alle dens henvisninger til menn og nasjoner finner vi bevis på en velordnet plan, et verk av en som må være i besittelse av en uendelig innsikt og presisjon. Han som satte stjernene i bevegelse og ordnet deres mektige baner med en slik ubeskrivelig nøyaktighet, har også ved sitt forsyn og sin innsikt lagt veloverveide planer for menneskene. Gjennom hele Bibelen kan vi finne Guds konturtegninger over verdenshistoriens gang. Der finner vi ikke bare sporene etter svunne årtusener, men også omrisset av begivenheter som ennå ligger i fremtiden. I profetisk form behandler disse Bibelens folk, steder og riker og sier på forhånd hvilken 137 rolle hver av dem skal spille i det store menneskelige dramaet. Og legger en disse inspirerte kartene ved siden av århundrenes historie, må en uunngå-lig oppdage at et altseende øye våker over denne verdens begivenheter og en allmektig hånd styrer dens skjebne. Hvorledes Jesus bannlyste tvil. Den dagen Jesus sto opp fra de døde, den dagen som fy 1te disiplene med så mye angst, uro og tvil, var det profetiene i det Gamle Testamentet Jesus vendte seg til for å bringe trøst og forsikring til deres hjerter. Mens han gikk der sammen med to av dem på veien til Emmaus, spurte han dem hvorfor de var så bedrøvet, og de fortalte ham alt som var hendt i Jerusalem og om den tragedien som hadde ramt deres kjære Jesus fra Nasaret. Han var «en profet, mektig i gjerning og ord for Gud og alt folket,» sa de, og «vi håpet at han var den som skulle forløse Israel». Luk. 24, 19-21. «I dårer og senhjertede til å tro alt det profetene har talt,» svarte Jesus. «Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet ?» «Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle skriftene det som er skrevet om ham.» Vers 25—27. Senere, da han hadde brutt brødet med dem og forsvunnet fra deres blikk, sa de til hverandre: «Brente ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og opplot skriftene for oss?» Tvilen deres ble tilintetgjort da de fikk se et glimt av den guddommelige planen som lå bak alle de begivenhetene som hadde gjort dem så urolige. Denne samme dagen åpenbarte Jesus seg for noen av disiplene i Jerusalem, der de var samlet i stor frykt og spenning. For å berolige dem viste han dem først hendene og føttene sine som ennå bar merker av lidelsene hans, og så sa han til dem: « Dette er mine ord som jeg talte til eder mens 138 jeg ennå var hos eder, at alt det måtte oppfylles som er skrevet i Mose lov / og profetene og salmene om meg. Da opplot han deres forstand, så de kunne 139 forstå skriftene. Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias skal lide og oppstå fra de døde på den tredje dag.» Luk. 24, 38—46. Slik vendte Jesus seg altså ennå en gang til profetiens ord for å bringe trøst og forsikring inn i disiplenes hjerter. De skulle ikke bare tro på det de hadde sett og hørt, heller ikke bare på det de hadde følt og berørt, men på det «fastere . . . profetiske ord». 2 Pet. 1, 19. Det var i grunnen dette siste store bibelstudium Mesteren ga dem, dette syn han meddelte dem om den guddommelige hensikten med ham selv og med verden, slik som den var tegnet århundrer i forveien av menn som var PA vei til Emmaus. — •Han begynte fra Mo* aes og fra alle profe« tene og utla for dem i alle skriftene det som er skrevet om ham.» Luk. 24, 27. inspirert av Gud — det var dette som på ny fylte dem med tro og tillit og sendte dem tilbake til Jerusalem «med stor glede». Slik må også vi ta fatt på studiet av dette hellige ords skrifter, denne pennetegningen av verdenshistorien, dersom vi skal bli kvitt vår tvil og få et fastere grep på den kristne troen. Ikke noe annet kan gi oss en sikrere forvissning om Guds kjærlige forsyn, en større sikkerhet om at denne vidunderlige bibelboken er en inspirert åpenbaring fra ham, Mesteren selv. Profetier om ham selv. Ganske uvilkårlig vil vi her spørre oss selv: Hvilke skriftsteder var det Frelseren henviste disiplene til og som i den grad kunne styrke og opp-muntre dem? Kan hende han har vendt deres oppmerksomhet mot den forutsigelsen Moses kom med om en profet som skulle være større enn han (se 5 Mos. 18, 15), eller til Mikas henvisning til fødebyen hans (se Mika 5, 1), eller til Esaias’ forutsigelse om jomfrufødselen (se Es. 7, 14), til de navn og titler han skulle ha (se Es. 9, 6), og til hans salving av den Hellige Ånd (se Es. 61, 1—3). Men uten tvil pekte han også på de overveldende profetiene som talte om hans forrådelse, lidelse, død og herlige oppstandelse. Disiplene hadde helt til det siste håpet at han ville redde seg ut av fiendens grep ved en plutselig åpenbaring av sin kraft, så da han ble så grusomt ydmyket, kom det som en fryktelig skuffelse på dem. De hadde ennå ikke forstått at den guddommelige planen fordret at han skulle bli ofret som et lam. Kan hende han derfor minnet dem om historien om Isak som var et forbilde på ham selv, der han bar veden til sitt eget offer (se 1 Mos. 22, 6), og om Josef, som ble forrådt av en av sine egne brødre og solgt for tyve sølvpenger (se 1 Mos. 37, 28). Kan hende han også har henvist til den 41. salmen, der vi i 9. verset leser: «Den mann som jeg hadde fred med, som jeg stolte på, som åt mitt brød, har løftet sin hæl imot meg.» Og vi kan nesten høre hvorledes han sier til dem: «Var det ikke nettopp det Judas gjorde mot meg?» Han viste dem hvorledes hans lidelser og død på en tydelig måte var ned-tegnet i det 53. kapitlet hos profeten Esaias i disse herlige ordene vi kjenner så godt: «Foraktet var han og forlatt av mennesker, en mann full av piner og vel kjent med sykdom; han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet. Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret; men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, forat vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Vi for alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei; men Herren lot våres alles misgjerninger ramme ham.» Es. 53, 3—6. Og for å vise dem hvorledes Skriften hadde fortalt i enkeltheter om hans lidelser på Golgata, leste han for dem den 22. salmen, som innehol-der disse nøyaktige forutsigelser: «Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg? Langt borte fra min frelse er min klages ord.» «Alle de som ser meg, spotter meg, vrenger munnen, ryster på hodet og sier: Sett din vei i Herrens hånd! Han skal redde ham, han skal utfri ham, siden han har behag i ham.» «De har gjennomboret mine hender og mine føtter.» «De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kjortel.» Sal. 22, 2. 8. 9. 17. 19. Selve oppstandelsen fant han forutsagt i denne profetien: «Du skal ikke overlate min sjel til dødsriket, du skal ikke la din hellige se forråtnelse.» Den bestemte tiden. Men det var uten tvil Daniels bok Mesteren henviste til når det gjaldt et avgjørende bevis på at hans liv og offerdød var en del av den guddommelige planen som ble åpenbart arhundrer i forveien for Israels profeter. Perserkongen Kyros be* faler at jødene skal få reise hjem etter det ba» byloniske fangenskap. Det fins beviser i selve evangeliene for at Mesteren personlig gjorde Daniels bok til sitt særlige studium, og hans formaning til disiplene om å søke å forstå den boken er noe også vi burde ta oss til hjerte. Les Matt. 24, 15. Det er i den vidunderlige boken, Danielsboken, vi finner forutsigelsen om selve året da Messias skulle komme, samt om hvor lenge han skulle virke, og dessuten om tiden for hans død. Av alle Skriftens profetier er sikkert Daniels bok den merkeligste og den som på den mest overbevisende måten forteller oss om Guds forutvitenhet. Forklaringen av disse profetiene må i lyset av Golgata ha gjort et overvel-dende inntrykk på de to disiplene som var på veien til Emmaus. Denne profetien i Daniels bok lyder slik: «Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et Aller-helligste. Og du skal vite og forstå: Fra den tid ordet utgår om å gjenreise og ombygge Jerusalem, inntil en salvet, en fyrste, står fram, skal det gå syv uker og to og seksti uker. ... Og etter de to og seksti uker skal den salvede utryddes. ... Og én uke skal gjøre pakten fast for de mange; og i 142 midten av uken skal slaktoffer og matoffer opphøre.» Dan. 9, 24—27. At Jesus anvendte denne profetien på seg selv, er helt sikkert, for etter J 43 at han ved dåpen var blitt salvet med den Hellige Ånd, da han i virkelig-heten ble «Messias» eller «den salvede*, vendte han tilbake til Galilea «og forkynte Guds evangelium, og sa: Tiden er fullkommet, og Guds rike er kommet nær*. Mark. 1, 14. 15. Denne »tiden* er den som er omtalt i Daniels profeti ovenfor. Her har vi i sannhet en av Guds mest dyrebare konturtegninger, som lang tid i forveien har avmerket begivenhetene i forbindelse med Frelserens liv her på jorden. Betydningen av de sytd uker. Men kanskje du spør: «Hva betyr disse »sytti uker*, og hvorledes skal vi bruke dem i profetien? Dette spørsmålet er ikke så vanskelig å svare på som en først skulle tro. En uke består av syv dager, og sytti uker vil derfor bli 490 dager, og etter som en «dag» i profetien står for et år, har vi her for oss en periode på 490 år. Se Esek. 4, 6. Når begynte da denne perioden? Det svarer profetien selv på: »Fra den tid ordet utgår om å gjenreise og ombygge Jerusalem.* Dan. 9, 25. Og når var det? I året 457 f. Kr. Det var forresten tre slike befalinger som ble utstedt, en av Kyrus i 536 f. Kr. kort etter at Babylon var inntatt, en av Darius i 519 f. Kr. og en av Artaxerkses i 457 f. Kr. Men skjønt det var tre slike befalinger, knytter Esra dem alle tre sammen til ett med disse tydelige ordene: «De bygget og fuliførte arbeidet etter Israels Guds befaling og etter Kyros’ og Darius’ og perserkongen Artaxerkses’ befaling.* Esra 6, 14. Israels historie fra det babyloniske fangenskapet og inntil romernes erobring av det Hellige Land var noe Mesteren godt kjente til, og året da »ordet utgår om å gjenreise og ombygge Jerusalem* stod for ham som et fyrtårn midt i disse stormfulle år fulle av sorger og skuffelser. Uten tvil hadde 144 han i ungdomsårene når han studerte de hellige skriftene, ofte lagt de 69 ukene til året 457 og med iver og spenning sett fram til den dagen da denne perioden skulle utløpe. Kan hende det var dette han spurte de skriftlærde om i templet den gang han var der som tolv års gutt. Han var iallfall beredt til oppgaven sin da tiden utløp i året 27 e. Kr. I den siste av disse sytti ukene, eller de syv årene fra år 27—34 skulle ifølge profetien Messias bli utryddet «for våre synder etter skriftene». Se 1 Kor. 15, 3. Dette skulle videre skje i «midten av uken» og skulle bringe slaktoffer og matoffer til å opphøre Hvor nøye det er beskrevet! Og hvor vidunderlig alt sammen er blitt oppfylt i Mesterens liv og erfaring! Etter en kort tjeneste på tre og et halvt år gikk han til korset og ga seg selv som et offer for våre synder og gjorde på den måten alle andre offer overflødige og virkningsløse. Ja, mens han hang der mellom himmel og jord, ble for-henget i templet revet i stykker fra øverst til nederst, og den usynlige engle-hånden forkynte således på en slående måte for prestene at deres ofringer for alltid var endt. Der på korset var det Jesus gjorde forsoning for syndene våre og slo bro over kløften som synden haddc laget mellom Gud og mennesket. Da var det han brakte «en evig rettferdighet» og gjorde det mulig for alle som trodde på ham, å bli rettferdiggjort «av nåde» og få kraft til å seire over synden i denne verden, og til å få del i den evige herligheten i den kommende. Profetien om den siste halvdelen av denne avsluttende uken ble oppfylt ved at evangeliet ble forkynt «først for jøder». Etter at de hadde vist sin forakt for evangeliet ved å stene Stefanus og forfølge menigheten, reiste dette ropet seg hos disiplene: «Så vender vi oss nå til hedningene.» Ap. gj. 13, 46. En del av en større plan. Men hvor herlig oppfyllelsen av denne profetien gjennom Jesu liv og død kan synes å være, så vil dén fprst stå fram i all sin glans og herlighet når vi lærer å forstå at de «sytti uker» i virkeligheten bare er en del av en mye lenger periode som er nevnt i foregående kapitel. Daniels åttende og niende kapitel er uat-skillelige. I de første av disse to kapitlene får Daniel et syn som i høy grad gjør ham urolig. I det neste kapitel ber han om lys på dette spørs-målet og får det. Det niende kapitel er derfor bare en fortsettelse av det åttende. Dette biir ennå klarere når vi legger merke til at begivenhetene i disse sytti ukene skulle «be-segle syn og profet». Dan. 9, 24. Moffat oversetter det slik: «Bekrefte det profetiske synet.» Hvilket syn? Uten tvil det som Daniel søkte å få en forklaring på. Men hvordan kunne dette bli bekreftet? Ved Messias’ komme. Med andre ord: Kristi første komme ville være en forsikring om at resten av synet ville likeså nøyaktig bli oppfylt. Nøyaktig på den tid som var fastsatt i pro; fetien — midt i den syttiende uken — ble Kristus korsfestet. Men hvilken tidsperiode er det vi finner i åttende kapitel? Vi finner den i det fjortende verset. Den avslutter fremstillingen av en konflikt som bl. a. har ført med seg at sannheten er blitt kastet til jorden* Dan. 8, 12. I det 13. verset leser vi: «Så hørte jeg en av de hellige tale; og en annen hellig sa til ham som talte: For hvor lang tid gjelder synet om det stadige offer og det ødeleggende frafall — at både helligdom og hær overgis til ned-tredelse?» Og så kommer svaret: «To tusen og tre hundre aftener og morgener; så skal helligdommen komme til sin rett igjen» (eng. overs.: «Så skal helligdommen bli renset»). Hvis disse dagene er år, slik som alltid den profetiske tiden ble regnet, så har vi her den lengste tidsperioden i Bibelen. To tusen tre hundre år! Når begynner den, og når slutter den? Det er ett uttrykk vi særlig skal merke oss. Gabriel, som på Guds befaling forklarer synet for Daniel, sier til ham: «Synet sikter til endens tid.» * Angående dette emnet kan vi henvise til følgende bøker: «Den store konflikt«, «Et Ord i rette Tid« og «Et Blikk på vår Tid». Utkommet på nærværende boks forlag. 145 10 I sin drøm flkk kong Nebukadnesar se en billedstøtte som gjemmer på 25 seklers hemmelighe* ter. Gud lot denne konge få se ver« denshistoriens for* løp fra hans tid og ned til verdens ende. Det vil si at denne lange tidsperioden vil strekke seg over århundrer og vil berøre begivenheter som knytter seg til avslutningen av menneskehetens historie og verdens ende. De 2300 år. Dette er en gripende tanke og får oss til å rette spørsmålet ennå en gang: Når begynner disse årene? Her er det det 9. kapitlet kommer til, for det er i virkeligheten en forklaring på noen av de framstående enkeltheter i denne lange profetiske perioden, og denne forklaringen biir gitt ved Gabriel som et direkte svar på profetens inderlige bønn om mer lys. Legg merke til hvordan Gabriel kommer tilbake og sier: «Daniel! Nå er jeg kommet hit for å lære deg å forstå. Med det samme du begynte å frembære dine ydmyke bønner, kom det et ord, og nå er jeg kommet for å kunngjøre deg det; for du er høyt elsket; så merk deg nå ordet og gi akt på synet!» Dan. 9, 21—23. Så begynner Gabriel å tale om de sytti ukene og sier: «Sytti uker er tilmålt ditt folk.» Når vi merker oss at dette ordet «tilmålt» i andre over-settelser er gjengitt med ordet «skåret av» eller «avmålt», kan det ikke være 146 noen tvil om at disse fire hundre og nitti år i en særlig hensikt er skåret av den lange perioden på to tusen tre hundre år, som engelen nå er kommet 147 for å forklare. Når derfor engelen Gabriel peker på den tid da «ordet utgår om å gjenreise og ombygge Jerusalem», åpenbarer han her utgangspunk-tet for begge disse periodene. Så merkelig som denne påstand kan synes å være, så er den likevel helt rimelig, for begge periodene peker på Kristi verk: Den korte perioden til hans første komme, og den lange perioden til «endens tid» og begiven-hetene i forbindelse med hans annet komme. Ved endens tid. Profeten Daniel utty* der for kong Belsasar ildskriften på veggen som forkynte det ba* byloniske rikes under* gang. Men når ender denne lange tidsperioden? Det er bare et regnestykke. Hvis de begge to begynner en eller annen gang i året 457 f. Kr., da Arta-xerxes’ befaling ble utstedt, og de 490 år som skulle skjæres eller måles av, nådde til året 34 e. Kr., så må de resterende 1810 år ende i 1844 e. Kr. Men det er jo over 90 år siden, sier du kanskje. Ganske riktig. Men du vil også legge merke til at disse 90 år eller mer har vært den største krisetid i verdenshistorien. Siden 1844 har vi opplevd den største krigen, den største pesten, det største jordskjelvet og den største hungersnøden verden har vært vitne til. Vi har opplevd en finansiell depresjon, en tid da «folkene engstes i fortvilelse», en tid uten like så lenge mennesker har bodd på jorden. Og det er nettopp hva engelen Gabriel sa. Han sa ikke at de 2300 år skulle nå ned til Kristi komme, men til «den avsluttende krisen» (Moffats overs.), og der er vi i dag. Plassen tillater oss ikke å gå inn i dypere detaljer i denne profetien, for før vi avslutter dette kapitlet, vil vi også nevne noen av de andre inspirerte konturer som vi finner i Guds ord og som i store trekk risser opp for oss historiens gang helt ned til vår tid. Uttog av historien. Der har vi f. eks. drømmen vi finner i annet kapitel hos Daniel. Vi kjenner sikkert til det bilde Nebukadnesar fikk se, billedstøtten med hodet av guli, brystet og armene av sølv, maven og lendene av kobber, bena av jern og føttene delvis av jern og delvis av leire. Vi leste sikkert denne for-tellingen da vi var barn, men hva betyr den egentlig? Dette bilde er ikke noe mindre enn uttog av de framstående begiven-heter som skulle finne sted i verden i tiden mellom det babyloniske rike og Kristi komme i herlighet. Det er en historie i metall, og i de fem versene Daniel beskriver bildet, fremstiller han fem og tyve århundrers historie i en tid som enda ikke var kommet. Gullhodet representerte Babylon med Nebukadnesar som hersker. Brystet og armene av sølv var et symbol på det medo-persiske riket, liksom kobberdelen fremstilte Grekenland. Bena av jern var en forutbeskrivelse av Romer-riket, og føttene og tærne som delvis var av leire og delvis av jern, symboli-serte de rikene som det romerske keiserriket etter dets forfall ble delt opp i mot slutten av det femte århundret etter Kristus. At de skulle «blande seg med hverandre ved giftermål» viser hvordan disse rikene ville forsøke å binde seg sammen til felles styrke. Men, sier profeten, «i disse kongers dager vil himmelens Gud opprette et rike som i all evighet ikke skal ødelegges, og dette riket skal ikke over-lates til noe annet folk; det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evinnelig.» Dan. 2, 44. «Den store Gud har kunngjort kongen hva som skal skje i fremtiden, 148 og fast står drømmen, og troverdig er dens uttydning.» Vers 45. Fast og sikkert. 149 Og i sannhet er dette blitt bevist. Legger vi de siste 25 århundrers historie side om side med denne profetien, finner vi at de stemmer nøyaktig overens. Ikke ett ord har slått feil. Denne profetien er en guddommelig forutsigelse om begivenheter som dekker tidsrommet helt ned til våre dager. Den peker på riker vi ser omkring oss i dag. Den taler om hvor unyttig det vil være å prøve på å binde disse rikene sammen slik vi leser så mye om i avisene i dag. Den behandler ikke bare fortiden, men selve det synlige omkring oss i dag. Og den sier også at «i disse kongers dager vil himmelens Gud opprette et rike». DIAGRAM OVER DE 70 UKENE SAMT DE 2300 OG DE 1260 DAGENE Den tykke linjen representerer historien helt fra Babylons fall (538 f. Kr.) og ned til vår tid. I aret 457 f. Kr. (da den siste av de tre befalingene om A oppbygge og gjenopprette Jerusalem ble gitt) begynte de to store tidsperiodene, den ene som strakte seg ned til Kristi første komme, og den andre til «endens tld» før hans annet komme. De første syv ukene (49 år) gikk med til å byø<*e opp byen igjen, et arbeid som ble fuliført i 408 f. Kr. 69 uker (483 år etter den alminnelige bibelske tolkning av en dag for et år) fra 457 f. Kr. bringer oss ned til året 27 e. Kr., det året da Jesus ble salvet ved dåpen og ble Messias, «den salvede». Korset ble reist i midten av den syttiende uken, eller i året 31 e. Kr. Den første delen av denne store planen endte således i året 34 e. Kr., men ennå var det 1810 år tilbake, en årrekke som avslutter den lengste profetiske tidsperioden Bibelen inneholder, i midten av det 19. århundret. Den andre perioden som er merket av på denne planen og som begynte i 538 e. Kr. og endte i 1798, er den vi finner omtalt i Dan. 7, 25 og 12, 7 og henviser til det pavelige overherredømmet i «en tid og tider og en halv tid». (En tid representerer et år på 360 dager, slik at hele perioden i alt biir på 1260 år. Se Ap. 13, 4). f.Kr. «To tusen og tre hundre aftener og morgener, så skal helligdommen komme til sin rett igjen.» Dan. 8, 14 1844 »Synet sikter til endens tid.» Dan. 8, 17. «Sytti uker er tilmålt ditt folk.« 490 år. 34 ef. Kr. 538 ef. Kr. Frafallet. 1260 år av pavelig overherredomme. Dan. 7, 25. Den mørke tidsalder. Reformasjonen. En< ens tid. 7 uker I — 49 år. 62 uker - 434 år. 1810 år. 457 408 f. Kr. f. Kr. 27 34 e.Kr. e.Kr. 1841 I sin drøm så kpng Nebukadnesar en sten som knuste det bilde han hadde sett, og opp« fylte jorden. Men dette er også den eneste delen av denne profetien som ennå ikke er opp-fylt, og tanken på dette burde stemme oss til alvor og vende våre tanker til Gud. Forutsigelser i likhet med dem vi alt har omtalt i dette kapitlet, finner vi overalt i Skriften. Der har vi f. eks. profetien i Daniels syvende kapitel som fører oss forbi de store verdensrikene og videre inn i det pavelige overherredømmet til den endelige dom. Der har vi profetiene om kirkens historie helt fra pinsedagen og til Kristi an net komme slik den er omtalt i Åpen-baringsboken. Men kan hende vi har sagt nok til å vise hvordan vi i den vidunderlige bibelboken finner tilstrekkelige beviser for at universets store arkitekt leder og styrer alt i denne verden og at ikke noe av det som skjer i verden i dag, er ukjent for ham som troner i himmelen. 150 yCvor langt fra hjemmetl Hvor langt fra hjemmet? spurte jeg, og ve\teren ga dette svar: Den mør\e natt bebuder na Guds shjønne morgen hiar. O, fatt da mot og gråt ei mer, for håpets stjerne mot deg ler. Snart du det lyse n\e ser, hvor du din hjemstavn har. Jeg spurte hjempen i hans strid, og dette var hans glade sang: Jeg hjempe vil med mot og flid, ei striden vil bli lang. Forsag da ei, men trofast var; snart livets hamp til ende er. Da hviler du med Herrens har fra jordens nød og tvang. feg spurte — svaret var meg nar, fra land og hav og himlens har: Snart tidens sand utrunnet er, og Herrens dag oppgår. Så gråt ei mer — hør varsels lyd i øst og vest, i nord og syd; snart oss fra himlens høye s\y basunens toner når. Ei langt fra hjemmet! Tan\e shjønn: Snart \ommer han, Guds hjare Sønn! Den ofte brafye trøst i lønn til trette vandringsmann. O, gråt ei mer; snart møtes vi hinsides jordens tornesti, da er vår trengsels tid forbi, og gieden evig lang. Anna R. Smith. »Dess fastere har vi det profetiske ord, som I gjør vel i å akte på som på et lys som skinner på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og mor* genstjernen går opp i eders hjerter.» 2 Pet. 1, 19. ELLEVTE KAPITEL FRA HÅP TIL VIRKELIGHET Viss som morgenrøden - Apostlenes tro - Slektenes håp Ventetiden før hans komme - Alle tegn oppfylt For døren „ Vi venter på det salige håp og åpenbarelsen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet.ié Tit. 2, 13. Ikke noen annen bok er så full av håp som bibelboken vår. Dens oppmun-trende budskaper om Guds vidunderlige kjærlighet, hans ømme medynk og tilgivende nåde driver tvilen på flukt og gir alle som i tro tar imot hans løfter, en ny giede i livet. Men likevel består den største grunnen til håp i det faktum at Jesus, den samme vidunderlige Jesus fra Betlehem, Nasaret og Golgata, «som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle som var overveldet av djevelen» (Ap. gj. 10, 38), skal komme tilbake til jorden igjen. Han gikk bort, men ikke for alltid. Og skjønt det kan synes som om han har ventet lenge, vil han ganske sikkert komme igjen for å gi oss giede og herlighet. For hvor livsviktig enn Jesu død og oppstandelse var, så ble ikke dermed Guds kjærlige planer for hans folk uttømt. Begivenhetene i forbindelse med Golgata gjorde en utvei for menneskene fra synd og evig død, de brakte med se g all åndelig velsignelse, men de førte ikke de frelste straks til deres evige hjem som var lovt dem. Tiden var ikke modep til det. Tidsperioden i det store profetiske diagrammet var ikke løpet ut enda. Verden måtte først bli advart, menigheten renset ved lidelser og Guds fiender dømt. 153 Derfor leser vi i Hebreerbrevet: «Han har frembåret ett offer for synder og har deretter for alltid satt seg ved Guds høyre hånd, og nå venter han bare på at hans fiender skal legges til skammel for hans føtter.» Hebr. 10, 12. 13. Da Guds Sønn hadde båret fram sitt offer, for han opp til himmelen for å ta plassen som menneskets store yppersteprest, talsmann og mellommann i helligdommen i himmelen inntil Guds plan med verden var blitt fuliført. Og hele tiden siden har han med iver ventet på det øye-blikket da hans verk på jorden skulle bli fuliført og han kunne komme og hente sine barn hjem. Da vil han kledd i Guds herlighet og fulgt av himmelens skinnende englehær komme med skyene for å hente sine forløste hjem og utrydde de ugudelige «ved åpenbarelsen av sitt komme». 2 Tess. 2, 8. Kristi annet komme er av aller største betydning for menigheten og for verden. For menigheten fordi det ikke ville være noen oppstandelse fra de døde, og de ville da være «fortapt som er hensovet i Kristus», dersom Kristus ikke kom igjen. For verden fordi det vil bety de ugudeliges dom og verdensrikenes undergang når «vår Herre og hans salvede» biir åpen-bart. 1 Kor. 15, 18; Åp. 11, 15. Hvis Kristus ikke kommer igjen, kan den varige fred som menneskene så lenge har drømt om, aldri bli til virkelighet, og menneskeheten vil alltid være gjenstand for kriger og uroligheter, lidelse og elendighet inntil den kommer til å ødelegge seg selv. Uten Kristi komme vil alt bare være mørke og fortvilelse. Som apostelen Paulus sier: «Har vi bare i dette liv satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker.» 1 Kor. 15, 19. Viss som morgenrøden. Men Jesus vil komme igjen. Han har lovt det, og det han har lovt, er han i stand til å holde. «Jeg går bort for å berede eder sted,» sa han til de mismodige disiplene, «og når jeg er gått bort og har beredt eder sted, kommer jeg igjen og vil ta eder til meg, forat også I skal være der jeg er.» Joh. 14, 2. 3. «Menneskesønnen,» sa han en annen gang, «skal komme i sin Faders herlighet med sine engler, og da skal han betale enhver etter haris gjerning.« Matt. 16, 27. Da Kaifas, ypperstepresten, ba ham å forteile tydelig og klart om han var «Messias, Guds Sønn», svarte han: «Du har sagt det. Dog, jeg sier eder: Fra nå av skal I se Menneskesønnen sitte ved kraftens høyre hånd og komme i himmelens skyer.» Matt. 26, 63. 64. Hvis han bare hadde vært et menneske, bare en tømmermann fra Nasa-ret, ville slike påstander ha vært verdiløse. Men når vi tror at han er Guds Sønn, at «i ham er alle ting skapt, de i himlene og de på jorden» (Kol. 1, 16), at han kom til Betlehem der han ble født på en overnaturlig måte, at han åpenbarte guddommen i sitt liv, at han levde et fullkomment liv, døde på Golgata for menneskets synder, sto opp fra graven og for opp til himmelen — når vi tror alt dette om ham, hvorledes kan vi da tvile på løftet om hans gjenkomst? Vi har ingen grunn til tvil. Fordi han er Guds Sønn, er hans komme «så viss som morgenrøden«. Hos. 6, 3. Apostlenes tro. Uten tvil hadde apostlene en urokkelig tro på Kristi annet komme og forkynte det likeså trofast som de forkynte hans første komme. Lengslen etter å få se Mesteren igjen var dyp og brennende hos dem, noe som tydelig kommer fram i skriftene deres. Til korintierne skrev apostelen Paulus: «Vi skal ikke alle hensove, men vi skal alle forvandles, i et nå, i et øyeblikk, ved den siste basun.« 1 Kor. 15, 51. 52. Han forsikret galaterne om at «vi skal høste i sin tid, såfremt vi ikke går trett« (Gal. 6, 9), og til filippenserne skrev han: «Vårt rike [gi. overs. 155 1 56 borgerskap] er i himlene, og derfra venter vi og den Herre Jesus Kristus som frelser, han som skal forvandle vårt fornedrelses-legeme, så det biir likt med hans herlighets-legeme, etter den kraft hvormed han og kan under-legge seg alle ting.» Fil. 3, 20. 21. «Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun,» skrev han til tessalonikerne. 1 Tess. 4, 16. Og videre sier han: «Vår Herre Jesus åpenbares fra himmelen med sin makts engler, med luende ild, når han tar hevn over dem som ikke kjenner Gud, og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evan-gelium.» 2 Tess. 1, 7. 8. Så det var ingen tvil hos Paulus om denne saken. For ham var Kristi annet komme en absolutt visshet, og han skrev tillitsfullt om Herrens komme som noe virkelig, personlig og synlig. Kan hende noe av det mest gripende han har skrevet om dette emnet, er det vi finner i brevet til Timoteus, noe han skrev kort før han led martyrdøden i Rom: «Jeg har stridt den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger da rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rett-ferdige dommer, skal gi meg på hin dag, dog ikke meg alene, men alle som har elsket hans åpenbarelse.» 2 Tim. 4, 7. 8. Slektenes håp. Vender vi oss til de andre skribentene i det Nye Testamentet, ser vi at det samme håpet brenner i deres hjerter. Således skriver Jakob: «Vær og 1 tålmodige, styrk eders hjerte! for Herrens komme er nær» (Jak. 5,8), mens Peter sier til de troende at «når overhyrden åpenbares, skal I få ærens uvisnelige krans». 1 Pet. 5, 4. I sitt annet brev tar han igjen fatt på dette emnet og forteller hvorfor Herren tilsynelatende dry ger med å komme: «Herren er ikke sen med løftet, således som noen akter det for senhet, men han har langmodighet med eder, da han ikke vil at noen skal fortapes, men at alle skal komme til omvendelse. Men Herrens dag skal komme som en tyv, og da skal himlene forgå med stort brak, og himmellegemene skal komme i brann og oppløses, og jorden og tingene på den skal oppbrennes.» 2 Pet. 3, 9. 10. I sitt brev minner Judas sine lesere om Enok, den syvende fra Adam, som sier slik: «Se, Herren kommer med sine mange tusen hellige for å holde dom over alle» (Judas 14. 15) — et betydningsfelt uttrykk som på en måte viser at forventningen om Kristi komme i herlighet gledet Guds barns hjerter alt på den tiden, i menneskehistoriens daggry, og derfor med rette kan kalies slektenes håp. Så vender vi oss til den siste boken i Bibelen. Apostelen Johannes gir i Åpenbaringens bok tydelige vitnesbyrd om at han ikke hadde glemt sin kjære Mesters løfter. I noen av de første versene sier han: «Ham som elsker oss og har fridd oss fra våre synder med sitt blod, og som har gjort oss til et kongerike, til prester for Gud og sin Fader, ham tilhører æren og styrken i all evighet. Amen. Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham, og alle jordens slekter skal gråte sårt over ham.» Åp. 1, 5—7. I det synet han forteller om i det nittende kapitlet, forteller han om den majestetiske prakt som skal omgi Herren Jesus når han kommer med de himmelske engleskarene. Da kommer han som «Kongers konge og herrers herre», og apostelen har også den samme begivenhetep i tanke når han med noen av sine siste ord roper ut denne bønnen: «Amen, ja kom, Herre Jesus!» «Se, han kommer med skyene.» Ap. 1, 7. Et moderne «strøm* linjetog« som trafike« rer strekningen New York—St. Francisco med en gjenpom« snittsfart av 150 km. i timen. Ventetiden før hans komme. Slik uttalte altså de første kristne sin sterke tro på den elskede Mesters herlige og seierrike gjenkomst. Men likevel døde hver eneste en av dem uten at håpet deres ble oppfylt, og over atten århundrer har gått siden den gangen den siste av dem gikk i døden. Tok de feil? Nei, absolutt ikke, for apostelen Paulus forsto at det var mange begiven-heter som skulle skje før Jesu komme kunne bli en virkelighet. Uten tvil var han, liksom Mesteren selv, en ivrig gransker av profetiene i Daniels bok og oppdaget en stor del av Guds planer for fremtiden. Han skriver da også til tessalonikerne: «Vi ber eder, brødre, ... at I ikke så snart må la eder drive fra vett og sans eller la eder skremme, hverken ved noen ånd eller ved noen tale eller ved noe brev, liksom det skulle være fra oss, som om Herrens dag sto for døren. La ingen dåre eder på noen måte! for først må frafallet komme, og syndens menneske åpenbares, fortapelsens sønn, han som står imot og opphøyer seg over alt som kalies Gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel og gir seg selv ut for å være Gud.» 2 Tess. 2, 1-4. Dette peker klart og tydelig på det 25. verset i Danielsbokens syvende kapitel, som med noen få penneriss viser oss på forhånd det store pavelige frafallet og det herredømmet denne mak ten skulle øve i «en tid og tider og en halv tid» (1260 profetiske dager, eller bokstavelige år), en tidsperiode som strekker seg fra 538 til 1798 e. Kr., det året paven ble tatt til fange av franskmennene. Kan hende ikke Paulus selv har forstått denne profetien 158 så klart som vi forstår den i dag, for vi kan jo sammenligne profetien med historiske fakta, men han så sikkert at en lang tidsperiode var merket av 159 på det guddommelige kartet over verdensbegivenhetene, og alt dette måtte skje før Kristus kunne komme igjen. Han var derfor ikke skuffet over at Kristus ikke kom i hans dager. Fra det skriftstedet vi har sitert ovenfor og fra det siste budskapet til Timoteus om dette emnet (se 2 Tim. 4, 7. 8), forstår vi tydelig nok at han ikke ventet Jesu komme på sin tid. Alle tegn oppfylt Men hva ville Paulus si i dag hvis han plutselig skulle stå opp fra de døde? Ville han ikke når han sammenlignet historien med profetien, komme til den slutningen at den lange profetiske tidsperioden var løpet ut ? Ville han ikke i de overveldende oppfinnelsene som er gjort i dette tyvende århundret, disse nye hurtige transport- og kommunikasjonsmidlene så vel som i oppfinnelsen av trådløs telegraf, televisjon, flyvemaskiner og alt det andre oppfinnelsene kan by på, se en oppfyllelse av profeten Daniels utsagn om at kunnskapen skal bli stor og at vi således har nådd til «endens tid» ? Se Dan. 12, 4. Ville han ikke i vår tids farer og naturomveltninger og i den sosiale fordervelse se oppfyllelsen av sin egen forutsigelse om de siste dager ? Se 2 Tim. 3, 1—5. Og ville han ikke i den vidt utbredte troen på spiritismen erkjenne sannheten av det inspirerte ordets spådom om «at i de kommende tider skal noen falle fra troen, idet de holder seg til forførende ånder og djevlers lærdommer»? 1 Tim. 4, 1. Et av verdens hurtigste trafikkfly. Det har tre motorer, tar tolv pasa« sjerer og har en fart av 300 km. i timen. I vår tids krig spil« ler de moderne lyt* teapparater en stor rolle. PA mils av« stand er de i stand til å registrere at flyvere er i an« marsj. Og sett at apostelen Johannes skulle stå opp fra de døde i dag. Hva ville han si når han merket seg den måten det pavelige såret er blitt legt på siden 1798 ? Ville han ikke se en oppfyllelse av Åp. 13, 3, der det står at «dets dødssår ble legt, og all jorden undret seg og fulgte etter dyret» ? Mon han ikke i det faktum at paven i 1929 fikk sin verdslige makt igjen, ville se en oppfyllelse av dette ordet i Åp. 18, 7: «Jeg sitter som dronning og er ikke enke, og sorg skal jeg aldri se» ? Og hvis Peter skulle stå fram i dag og være vitne til det som skjer omkring oss, ville han ikke da merke seg modernistenes og evolusjonistenes spott over Guds ord og således forstå at det inspirerte ord han selv skrev ned, var gått i oppfyllelse: «I de siste dager skal det komme spottere med spott, som farer fram etter sine egne lyster og sier: Hvor er løftet om hans gjenkomst? for fra den tid fedrene sov inn, vedblir jo alle ting som de var fra skapningens begynnelse»? 2 Pet. 3, 3. 4. Og hva ville de alle sammen si hvis de kunne være vitner til den mirakuløse måten evangeliet biir forkynt på for alle folk ved hjelp av en bibel som er oversatt i tusen forskjellige språk? Ville de ikke uten betenk-ning bryte ut i et jubelrop og si: Dette er det verdensomfattende budskapet som Frelseren talte om da han sa: «Dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme»? Matt. 24, 14. For døren. Hvis apostlene hadde vært i stand til å se på forholdene slik de er omkring oss i dag med de overveldende begivenheter som finner sted, er det ingen tvil om at de ville komme til den slut-ningen at vi har nådd til endens tid, ja at den snart er til ende. Når de fikk se tegnene gå i opp-fyllelse og at den store profetiske tidsperioden alt var forbi, ville de rope til folket i alle land om å våkne opp fra sin åndelige søvn, «for Herrens komme er nær». Tenk dere at apostelen Paulus sto foran mikrofonen i kringkastingen og fortalte for hele verden hva han mente om begivenhetene i dag. Det ville sikkert ikke være noen tvil eller usikkerhet i talen hans, men en kraftig og manende appell til alle lytterne om å berede seg til å møte Gud. Det er nesten som en kan høre ham si under den Hellige Ånds kraft: «Det Skyskrapere 1 New York. Bygningstek« nikken er også blitt stor i vår tid. 161 11 Ved mikroskopets hjelp er vitenskapsmannen i stand til å oppdage de usynlige basiller og er i stand til å bekjempe dem. 162 lider med natten, og det stunder til dag; la oss derfor avlegge mørkets gjerninger, men ikle oss lysets våpen!» Rom. 13, 12. Men skjønt apostlene ikke kan tale til oss direkte på denne måten, så når røsten til oss gjennom de hellige skriftene, og de forteller oss alle som én at vi har nådd til endens tid, til avslutnin-gen på menneskehetens historie, og at Guds folks herlige håp snart skal bli oppfylt. Det er sant at ingen kan si dagen og timen for Kristi annet komme, for «hin dag og time vet ingen, ikke engang himmelens engler», men tegnene som har gått i oppfyllelse, vitner klart og tydelig om at «han er nær for døren». «Derfor vær også I rede,» føyer han til, «for Menneskesønnen kommer i den time I ikke tenker.» Matt. 24, 44. I lyset av disse alvorlige fakta får Mesterens manende ord til disiplene en særlig betydning for oss, ja det ser ut som at de bedre passer for oss enn for dem. Hans alvorlige advarsel burde vi under bønn til Gud ta oss til hjertet. «Vokt eder,» sier han til dem, «at ikke eders hjerte noen tid tynges av rus og svir og timelige bekymringer, så hin dag kommer uventet over eder som en snare! for den skal komme over alle dem som bor over den hele jord. Men våk hver tid og stund, og be, så I kan være i stand til å unnfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen!» Luk. 21, 34—36. ^Kom snart, kom snart Vår Gud er stor, til ham vi stunder, hans under vi med giede ser. Han feier vekk de falske grunner som mange her har hengt seg ved. Han river sønder Satans garn og frelser hvert villfaret ham. Guds ord med makt går fram på jorden, hans hudskap lyder vidt og bredt; og mangen sjel får smake nåden som Jesus har for dem beredt. De frelse får i Jesu blod; med fryd de synger: Gud er god! Se opp, se opp! for hvit er marken og høstens time kommet er. Gå ut, byd syndere til arken, kan hende floden snart er her. Opp, brødre! alle som én mann, å sove nå, det går ei an. O Gud! la meg ei stå tilbake mens andre riket tager inn. La meg din nåde se og smake, ja, la meg evig være din! Før du meg hjem, gi meg din Ånd, jeg helt meg legger i din hånd. Hjelp meg å være tro til enden og lyde høstens Herres bud. Jeg venter glad til Jesus kommer og fører sine hjem til Gud. O store dag, da alt biir klart, jeg venter de g. Kom snart, kom snart! De vakreste partier på vår jord vil blekne i sammenligning med himmelhjemmets her« lighet. På den nye jord vil alt ånde av fred og harmoni. In« gen krig eller uro vil forstyrre ens sinn. — Parti fra køidalsvann. Norge. Foto: Normann. TOLVTE KAPITEL LØFTENE OPPFYLT Ikke mer noen strid - Ingen tårer mer - Ingen sykdom Et virkelig hjem - Himmelens største giede „Men vi venter etter hans lef te nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor.u 2 Pet. 3, 13. Av alt det herlige Bibelen stiller fram for oss, er det vel neppe noe som kan sammenlignes med bildet av det hjemmet Jesus bereder for dem som elsker ham. Det vil langt overgå det beste vi noen gang har kunnet drømme om; det vil fullstendig tilfredsstille alle våre inderligste ønsker, og • det vil for evig gjøre oss lykkelige og glade. «I min Faders hus,» sa Jesus til disiplene sine, «er det mange rom; var det ikke så, da hadde jeg sagt eder det; for jeg går bort for å berede eder sted.» Joh. 14, 2. Det er Jesus selv som er byggmesteren for dette prektige himmelske hjemmet. Han som har skapt verdnene og satt stjernene på sin plass i him-melrommet, han som har latt fj ellene reise seg og blomstene sende ut en herlig duft, han som elsket oss slik at han var villig til å dø på korset i vårt sted, han har lagt planene og beredt vårt evige hjem. Skulle vi da behøve å tvile på at herligheten der er ubeskrivelig, at det biir et sted med giede uten ende? Når Kristus kommer i sin herlighet, skal de forløste «rykkes i skyer opp i luften» (1 Tess. 4, 17) og i triumf bli ført til de himmelske saler, der 1 65 Johannes så at de ble «levende og regjerte med Kristus i tusen år». Åp. 20, 4. Etter den tiden vil de komme til jorden igjen sammen med den himmelske byen, det nye Jerusalem, og da vil alle spor av synd og elendighet bli fjernet fra jorden. Se Sak. 14, 4; Åp. 21, 2. Da vil endelig det løftet bli oppfylt: «Herren trøster Sion, trøster alle dets ruiner og gjør dets ørken lik Eden og den øde mark lik Herrens have; fryd og giede skal fins der, takksigelse og lovsang.» Es. 51, 3. Og når vår elskede Mester setter seg som oppgave å rense jorden, vil han gjøre det så grundig og fullkomment at «de første ting skal ikke minnes og ikke mer rinne noen i hu». Es. 65, 17. Så herlig vil denne nye jords hovedstad bli at den vil skinne som «den kosteligste sten, som krystallklar jaspis», og den vil bli kalt «en evig herlighet, en fryd for slekt etter slekt». Åp. 21, 11; Es. 60, 15. Ikke mer noen strid. Da vil vi få det som «en himmel på jord» slik som Gud har lovt alle som ville være lydige mot hans lov og som Mesteren selv så for seg da han lærte disiplene sine å be: «Komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» Matt. 6, 10. Ikke bare overalt i naturen vil denne full-kommenheten komme til syne, men de himmelske prinsippene vil bo i hver eneste innbyggers hjerte. I rikt mål vil disse Åndens frukter vise seg i deres liv: «Kjærlighet, giede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, tro-fasthet, saktmodighet, avholdenhet.» Og som en følge av dette vil en hellig tilfredshet gjennomstrømme hele skapningen så at hat, misunnelse og krig for alltid vil være ukjente begreper. Det vil ikke fins noe å sørge over, ikke noen uvennlige ord å tilbakekalle, ikke noen sår å hele. Den gylne regel vil alltid være i forgrunnen, og en evig kjærlighet vil herske. «Israels rest skal ikke gjøre urett; de skal ikke tale løgn, og det skal ikke fins en svike-full tunge i deres munn; for de skal finne føde og leve i ro, og ingen skal 166 forferde dem.» Sef. 3, 13. Selv dyrene skal holde fred, og det svakeste livet vil aldri være i fare. 167 «Da skal ulven bo sammen med lammet, og leoparden ligge hos kjeet, og kalven og den unge løve og gjøfect skal holde seg sammen, og en liten gutt skal drive dem. . . . Ingen skal gjøre noe ondt og ingen ødelegge noe på hele mitt hellige berg; for jorden er full av Herrens kunnskap, liksom vannet dekker havets bunn.» Es. 11, 6—9. Ingen tårer mer. I dette lykkelige landet vil det ikke være noen årsak til gråt. I sin ømme kjærlighet skal Gud «tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer». Åp. 21, 4. Herlige trøstende tanke! Ingen byrde der! Ingen hjertesorg, ingen bekymringer, ingen skuffelser, ingen smerte, bare en fullkommen lykke uten ende! Gamle sorger vil være glemt og hvert såret hjerte for evig helbredet. Aldri mer vil det bli noen farvelhilsen, ingen fler tårevætte ansikter. Gamle venner vil møtes igjen i et herlig gjensyn. De vil trykke hver-andres hender i usigelig giede, og mødre vil slå armene omkring de barn som de elsket, men hadde mistet. Ingen sykdom. I dette herlige landet skal ingen bli gamle slik som vi biir det her på jorden. Alderen skal aldri trykke dem eller bringe sykdom over dem. Ingen skal der kunne si: «Jeg er syk» (Es. 33, 24), men en herlig, strålende helse skal prege alle og enhver. Ingen krøplinger vil fins der, men hvert eneste menneske vil være fysisk fullkommen, for «da skal de blindes øyne åpnes, og de døves ører opp-lates; da skal den lamme springe som en hjort, og den stummes tunge juble». Es. 35, 5. 6. DEN GODE HYRDE VAKER MED OMSORG OVER SINE FAR Ingen vil være fattig der, og ingen behøver å bekymre seg for morgendagen. Det vil være mat i overflod, for «mellom stadens gate og elven på begge sider, stod livsens tre, som bar frukt tolv ganger og ga sin frukt hver måned». Åp. 22, 2. «De skal ikke hungre mer, heller ikke tørste mer, ... for Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem [eng. overs. fø dem | og føre dem til livsens vannkilder.» Et virkelig hjem. Men er ikke dette i grunnen for godt til å være sant? Biir det et virkelig hjem ? Skal vi med udødelige legemer få del i den gieden som profetene på en så herlig måte har beskrevet? Jo, det er alt sammen sant. Hva ville ellers Mesterens oppstandelse og gjenkomst tjene til? De forløste, enten de biir forvandlet ved hans gjen-komst eller vekket opp fra de døde, vil være likeså virkelige menneskelige skapninger som vi er nå. Der skal vårt legeme bli forvandlet «så det biir likt med hans herlighets-legeme» (Fil. 3, 21), men det vil være likeså mye i stand til å vurdere Guds gode gaver som det har vært før. Ja, de forløste vil sette enda større pris på Guds velsignelser enn de har forstått å gjøre det i dette livet. Den nye jord vil bli et virkelig hjem for et virkelig folk, for Herren sa gjennom profeten Esaias: «De skal bygge hus og bo i dem, ... og mine utvalgte skal selv få nyte frukten av sine ‘henders gjerning. De skal ikke gjøre seg møye forgjeves, ... for de er en ætt velsignet av Herren, og sitt avkom får de ha hos seg.» Es. 65, 21—23. Disse virkelige mennesker vil giede seg over arbeidet, mens en uendelig variasjon av interesser og gieder stadig vil folde seg ut for dem gjennom evighetene som ruller fram. Hver dag vil bringe sin overraskelse og øke deres ærefrykt og hengivenhet for Gud. «Deretter så jeg, og se, en stor skare, som ingen kunjie telle, _av alle ætter og stammer og folk og tunger, som sto for tronen og for Lammet, kledd i lange hvite kjortler, og med palmegrener i sine hen* der.» Ap. 7, 9. Himmelens største giede. Men den største gieden for dem er den at Frelseren selv skal være blant dem. Guds Sønn vil personlig slå opp sin bolig i det nye Jerusalem slik at dette ordet skal bli oppfylt: «Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem; og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud.» Åp. 21, 3. Da vil også dette ordet bli oppfylt: «Det sted hvor mine føtter står, vil jeg herliggjøre.» Es. 60, 13. I dag er jorden hans fotskammel, men da skal den bli hans hjem i all evighet. «Og ingen forbannelse skal være mer, og Guds og Lammets trone skal være i den, og hans tjenere skal tjene ham, og de skal se hans åsyn, og hans navn skal være på deres panner. Og natt skal ikke være mer, og de trenger ikke lys av lampe og lys av sol, for Gud Herren skal lyse over dem; og de skal regjere i all evighet.» Åp. 22, 3—5. Det biir ikke en annen Jesus som de forløste da skal tjene. I evig-heters evigheter vil det være «denne Jesus», den samme Jesus som var her på jorden. Den kjære Frelser som ved sin store nåde og sitt opphøyde offer 170 for menneskene har vunnet seg en hærskare fra alle slekter og folk, vil gjen- nom evigheten være deres hjertes håp og giede. Lysstråler fulle av ømme ]7] minner vil strømme fram fra hans sårede hender og side, «og i dem er hans makt skjult». Hab. 3, 4. Vil du, kjære leser, ta del i dette herlige landets gieder og møte Frelseren ansikt til ansikt? Du kan gjøre det hvis du vil. Den nådige innbydelsen gjelder deg, for «Ånden og bruden sier: Kom! og den som hører det, si: Kom! og den som tørster, han komme, og den som vil, han ta livsens vann uforskyldt!» Åp. 22, 17. Vil du ikke før du lukker igjen denne boken, ta imot hans nådige inn-bydelse og gi ditt liv til ham samtidig som du takker ham for den vidunderlige Bibelen som brakte dette herlige budskapet til ditt hjerte?